Namnetabu

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Namnetabu er ei form av for språktabu der ein unngår å bruka namnet til ein person i visse situasjonar. Det finst mange former for namnetabu i ulike samfunn, og dei har ulike grunnar til å la vera å bruka namn, til dømes å visa respekt eller å hindra ulukke. Ein kan bruka ulike måtar å omgå namna på, til dømes ved å skildra personen eller ved å bruka ein tittel eller eit kallenamn. Namnetabu kan strekka seg vidare til sjølve språket ved at ein heller ikkje bruker ord som bygger på forbodne namn. Sanskjonar mot å bryta slike tabu kan gå frå sinne frå andre i samfunnet til dødsstraff.

Det er ofte vanskeleg å fastslå kvifor namnetabu finst, men dei kan til dømes bygga på namnemagi, trua på at dersom ein kjenner nokon sitt namn vil ein ha makt over dei. Det kan òg stamma frå trua om at å nemna namnet til nokon vil påkalla vonde makter som er ute etter dei, eller, når det gjeld namn på gudar og avdøde, at ein ved å seia namnet kan mana fram namneberaren.

Det å bruka eit namn signaliserer òg at ein kjenner ein person godt. Å omgå namnet bringer meir avstand mellom talaren og den omtala, noko som blir rekna som høfleg i mange samfunn.

Innhaldsliste

[endre] Namnetabu for slekt

Samfunn over heile verda har forbod mot å nemna slektningar, anten naturlege eller gjennom giftarmål, ved namn. Tabuet kan til dømes dekka eldre slektningar eller alle slektningane til ektemaken. Det kan òg gjelda enkeltpersonar, som ektemake, svigerforeldre eller eldre sysken.

[endre] Amerika

Blant yanomamoar i Amazonas finst namnetabu som blir strengare jo nærare ein er i slekt med dei som skal omtalast.

[endre] India

I India hadde ektefeller lenge eit sterkt tabu mot å seia namnet til ektemaken sin. Dette tabuet blir fortsatt følgd i tradisjonelle familiar. I staden ville ein bruka eit særskilt tiltaleord, anten eit ord som bare blei brukt for ektemenn eller koner, eller eit slektskapsord som «søskenbarn» eller «onkel» ut frå kven ein ofte gifta seg med.

[endre] Kina

Kvar klan eller familie hadde eit namnetabu (家讳; 家諱) mot å bruka namnet på nokre av forfedrene. I diplomatiske dokument og brev mellom klanar vart kvar klan sitt namnetabu fylgt.

Namnetabuet vert ikkje like strengt fylgt opp i dag, men endå unngår mange å gje sine born same eller liknande namn som forfedrene hadde.

[endre] Respekt i form av namnetabu

Mange stader er det vanleg å visa nokon respekt ved ikkje å uttala namnet deira. Dette kan gjelda eldre personar, samfunnsleiarar og gudar, eller einkvar person ein ikkje kjenner.

[endre] Europa

Fram til 1900-talet var det vanleg å bare bruka etternamnet til personar ein ikkje kjende godt, gjerne saman med ein tittel, som «doktor», «herr» eller «fru». Nokre stader, til dømes blant den franske borgarklassen, ville kvinner bruka etternamnet til ektemannen sin. Dette namnetabuet er blitt svakare, men er fortsatt i bruk, og bruk av etternamnet heng ofte saman med å bruka høfleg tiltaleform av personleg pronomen («De»).

Det har vore vanleg å tiltala personar av ein viss rang med ein gitt tittel heller enn namnet deira. Til dømes vil dei fleste nordmenn tiltala den norske kongen som «Dykkar/Hans Majestet» eller «Kongen». I Storbritannia vil ein tiltala ein dommar i ein rettsak som «Your Honour». I Irland er det vanleg å tiltala prestar som «Father».

[endre] India

I India blir det rekna som respektlaust å tiltala eldre personar med namnet deira. I staden har ein kompliserte system for titlar som erstattar namna. Personar som er litt eldre blir gjerne tiltala med det respektfulle «dsji» (ji) på hindi. Overalt i India kan dei òg kallast «storebror», «storesøster» eller liknande. Personar som tilhøyrer ein tidlegare generasjon blir gjerne «tante» eller «onkel», medan dei som er endå eldre blir kalla «mor», «far», «bestemor» eller «bestefar».

[endre] Kina

Det statlege namnetabuet (国讳; 國諱) var eit tabu mot å bruke namnet på keisaren samt forfedrene hans. Under Qin-dynastiet unngjekk ein Qin Shi Huang sitt namn Zheng (政), og namnet på den fyrste månaden i året «zheng yue» (正月, «den opprette månaden») vart bytt til «duan yue» (端月, «den korrekte/opprette månaden»). I 1777 skreiv Wang Xi Hou (王錫侯) keisar Qianlong sitt namn på ei bok, noko som leidde til at Wang Xi Hou og slektningane hans vart avretta.

Det heilage namnetabuet (聖人諱) var eit tabu mot å bruke namnet på respekterte personar. Under Jin-dynastiet var til dømes namnet til Konfutse tabu.

Generelt sett unngjekk ein forfedrene sitt namn så langt tilbake som til sjuande ledd.

[endre] Namn på døde

Medan namnetabu kan forsvinna når ein person er død, til dømes i India, er det meir vanleg at dei oppstår ved døden. I heile Stillehavsområdet, blant amerikanske urfolk og somme afrikanske folkegrupper, som masaiar, er dette vanleg. Tabuet er gjerne sterkare jo viktigare den døde var, og blir svakare jo lengre tid som går.

Ein kan omgå tabuet ved å endra namnet til den avdøde straks etter døden. Ord som bygger på namnet til den avdøde kan gå ut av språket.

[endre] Namn på gudar

Namnetabu overfor gudar finst av mange grunnar, ikkje bare for å visa respekt, men òg for å hindra vreide frå gudane.

Det best kjende gudsnamntabuet er truleg namnet til jødane sin gud, som bare kunne uttalast éin gong i året, i Tempelet i Jerusalem. Namnet blir skrive som JHVH, men vokallydane i namnet er ukjende. Truande jødar vil unngå å uttala dette namnet og i staden omtala Gud som «Herren», «Den Evige», «HaSjem» (‘Namnet’) eller liknande. Somme vil også unngå å skriva ordet «Gud» på andre språk og vil i staden skriva det som «G-d». Også innan kristendommen er det vanleg å omtala Gud som «Herren» eller liknande.

Andre gudssystem, til dømes det førkristne kviterussiske, hadde også namnetabu for gudane. Ein gav gudane kallenamn heller enn å omtala dei ved namn. Først etter at kviterussarane blei kristne kunne dei byrja å bruka namna på dei gamle gudane ope.