Ærfugl
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ærfugl |
||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
![]() «É-kall», hannfugl av ærfugl. Foto: BS Thurner Hof |
||||||||||||||||
Systematikk | ||||||||||||||||
|
||||||||||||||||
Vitskapleg namn | ||||||||||||||||
Somateria mollissima Leach, 1819 |
Ærfuglen, Somateria mollissima, er ei stor marin dykkand som finst langs kysten av Nord-Amerika, Nord-Europa og Sibir. Dei europeiske hekkeområda femnar om heile Fennoskandia, Svalbard, Jan Mayen, Island og den nordlege delen av dei britiske øyane. Helgeland har vore rekna som ærfuglen sitt kjerneområde i Noreg, medan han har vore «husdyr» på strekninga frå Sommarøy i Troms til Vikna i Nord-Trøndelag.
Vaksne individ har ei normallengd på 63 centimeter, som varierar mellom 60 og 70 centimeter, vengjespennet er frå 95 til 105 centimeter og vekta er rundt 2000 gram med stor variasjon. Eit kjenneteikn for å fastsetje arten ærfugl er den tilspissa forma på hovudet som skil han frå andre andefuglar. Fuglearten er mest kjent under lokale namn i mange område av landet. Hofugl blir kalla «é» eller «é-kjerring» og hannfugl «é-kall» eller «é-stegg».
Innhaldsliste |
[endre] Populasjonen i norske område
Storleiken på den norske populasjonen av ærfugl er estimert til kring 190 000 par (2004). Mesteparten finst nord for Stadt. Utviklinga av bestanden har variert mellom dei ulike delane av landet, eit grunntrekk er fall i populasjonen i nord og stabilitet og auke i sør. I ein rapport frå NINA i 2002 kjem det fram at det er observert ein signifikant negativ utvikling mellom Saltenfjorden og Smøla. Dette samsvarar med utviklinga som har vore observert i bestanden av hekkande par i området, sjå og [1], (pdf).
På Svalbard har det vore eit ottesamt fall i populasjonen. Der er fuglen særs utsett for uro og predatorar som polarmåse og fjellrev. I 1989 var førekomsten estimert til ca 20-25 000 par.
Ærfuglen er totalfreda i mesteparten av landet, men i nokre fylke rundt Oslofjorden er det tillete å jakte på arten. Ærfuglen er mykje utsett for oljesøl når han myter (skiftar vengefjør), ein annan kritisk fase er rugetida då hoa og egga er lett bytte for mink, rev, oter, kråke, måse og andre predatorar.
[endre] Ærfuglen sin status i historia
Arkeologane har funnet spor etter ærfugl i kjøkkenmottingar frå steinalderen og på helleristingar i Nord-Noreg. I vikingtida var egg og dun handelsvare. Det veit vi mellom anna frå skriftar frå Ottar frå Hålogaland. Egils saga skildrar Torolv Kveldulvsson som eigar av eggvær. Det finst vidare skriftlege kjelder tilbake frå 1400-talet og seinare om verdien av egg- og dunvær for dei bruka som hadde bruks- eller eigedomsrett på slikt.
[endre] Levevis
Omlag 40 % av hofuglane, «éa», lever i par om vinteren. Hannfuglane tar seg av og passar på éa slik at ho er i god form til våren. I mars startar paringssesongen og hannane kurtiserer hofuglane med det velkjente «a-oh! a-oh!» som kan høyrast langs kysten og inn i fjordane om våren.
Dei første hofuglane går i land for å starte egglegginga i april-mai. Kort tid etter forlèt hannane hekkeområdet og drar til mytingsområdane. Hoa legg reiret på bakken og ho lagar ei grop som gjerne vert kledd med lyng og tare, i løpet av ruginga fôrar ho reiret med dun som no nappar frå brystet. Slik «edderdun» er mykje ettertrakta som fyll i dyner og liknande, og tidlegare var dunsanking ein viktig næringsveg langs kysten. Kvart reir gjev omlag 15 gram dun, til ei dyne går det med 1 kg dun slik at det trengst 60–70 reir til ei dyne. For ei dyne får produsenten opptil 14 000 kroner, medan utsalsprisen kan vere 30 000 kroner i eksklusive forretningar.
Ærfuglen legg 4–6 egg og ruginga varer 25–28 døgn, hoa trykker hardt på reiret og er lett bytte for predatorar som mink og rev om dei finn reiret. For å unngå predasjon er reira ofte på holmar og små øyar. I løpet av rugetida tar ikkje hoa til seg føde og taper omlag 1/3 av kroppsvekta.
Etter klekking tar hoa ungane ned til fjæra kor de lever av tangsprell og andre smådyr som dei finn i vatnet. Her kan de få selskap frå andre hoar med og utan ungar. Svartbak, gråmåse og havørn tar sin skjerv av ungane etter at dei er komne på havet.
Gjennom ein periode på 3–4 veker i juli-september feller andefuglar dei ytre vengjefjørene og kan ikkje fly. I denne myteperioden er fuglane sårbare og samlar seg gjerne på stader kor dei er verna mot uroingar. Typiske mytingsområde er rundt holmar og skjær yttarst på kysten, men det er også mange som myter inne i fjordar som Trondheimsfjorden. Hannfuglane mister fargeprakten sin når mytinga har kome i gang.
I oktober samlast ærfuglane på sine tradisjonelle overvintringsplassar. Gode overvintringsplassar er ikkje meir enn 15–20 meter djupe og har gjerne litt straum fordi straum gjer gode vekstvilkår for byttedyra. Til dømes trivst ærfuglane i og rett utanfor Saltstraumen. På gode stader kan det være flokkar på fleire hundre ærfuglar som overvintrar. Trondheimsfjorden er overvintringsområde for mange ærfugl frå Austersjøen.
[endre] Næring
Ærfuglane er gode dukkarar, dei beiter på botndyr som blåskjel, sjøstjerner, krabbar, kråkebollar, børstemark og liknande. Dei kan dukke ned til 30 meter og dykk varer frå 30 sekunder til 1,5 minutt. Under dykkinga «flyr» han gjennom vatnet med kjappe, rykkvise vengjeslag. Ærfuglane kan også gå på botnen. Når dykken er ferdig lar ærfuglen seg flyte passivt opp som ein kork.
Mattrongen er stor, ein voksen fugl treng heile 2300 kJ (555 kcal) dagleg, som svarer til 1/4 av behovet til ein voksen person og kan utgjere 2–3 kilogram blåskjel. Ærfuglen må ta med større byttedyr opp til overflaten. Så handsamar dei maten på ulikt vis, til dømes ved å knuse skjel og rive av klør. Då er ærfuglane utsette for at måsar stel maten - kleptoparasittisme.
[endre] Bakgrunnsstoff
E-huset - ærfuglens dokumentasjonssenter
Temmer ærfugl, får dyne - om ei dame som driver eit dunvær
Nøkkelen til verdensarven - frå Vega som kom på UNESCOS verdensarv-liste mye pga Ærfuglen
Artskilding hos Norsk Ornitologisk Forening
[endre] Kjelder
- Tilsvarande Wikipedia-artikkel på bokmål
- Næss, Inga E., Med ea som husdyr artikkel i Kystårboka 2003, Orkana forlag 2002
- Faktaark frå oppsynsprogram for sjøfugl (pdf fil frå NINA - NIKU)
- Artikkel om ærfugl i Adresseavisa
- Haftorn, Svein, Norges fugler, Universitetsforlaget (1971)
- Svensson, Lars et al, Gyldendals store fugleguide, Gyldendal (1999) ISBN 8205255547
- Artikkel hos NRK om ærfugl og havørn