Stridsvogn
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ei stridsvogn er eit beltedrive militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for nedkjemping av pansra kjøretøy. Kanonen er vanlegvis montert i eit dreibart tårn, som regel saman med ein eller fleire mitraljøser til bruk mot infanteri, fly eller upansra kjøretøy.
Stridsvogna vart utvikla under den første verdskrigen, i hovudsak for å trenge gjennom piggtrådsperringar og skyttargraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme 15. september 1916.
Dei fleste moderne stridsvognene har eit mannskap på fire – vognkommandør, skyttar, ladar og vognførar. Somme stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatladar og har då eit mannskap på tre.
Den norske hæren har stridsvogner av typane Leopard 1 og Leopard 2. Tidlegare har dei brukt mellom anna amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton.
Innhaldsliste |
[endre] Historie
[endre] Første verdskrig
Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce-panserbilar i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage eit beltegåande kampkjøretøy. Hæren og krigsminister Lord Kitchener hadde ikkje trua på prosjektet, så det vart Churchill som marineminister, som sette ned den såkalla Landskipskomiteen for å utvikle det nye våpenet. Sjølv om stridsvogner opphavleg vart kalla landskip av komiteen, vart det endelege namnet tank på engelsk, etter ein avleiingsmanøver for å skjule kva som eigentleg vart utvikla. (Boiler og cistern vart òg vurdert, men forkasta.)
Den første stridsvogna var i operativ teneste då kaptein H. W. Mortimore frå Royal Navy leia ein Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utvikla dei Schneider CA1 ut frå Holt beltegående traktorar, og dei brukte dei første gong 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større samanheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917.
Stridsvogna var med på å gjere skyttargravskrigen umoderne, og tusenar av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrkjer var med å bidra til allierte sigrar. I byrjinga var det blanda resultat ved bruk av stridsvogna, ettersom dei var svært upålitelege. Tyske styrkar brukte stort sett eit lite utval av erobra einingar, ettersom dei sjølve bare produserte tjue av sitt eige design, A7V.
[endre] Mellomkrigstida og andre verdskrigen

I mellomkrigstida var britane fremst på å utviklinga av stridsvogner. Versaillestraktaten tillet ikkje tyskarane å utvikle eigne stridsvogner, men landet dreiv likevel med nokre hemmelege utviklingsprosjekt saman med Sovjetunionen. Frankrike hadde dårleg råd, og prioriterte sine faste forsvarsverk i Maginotlinja. Franskmennene satsa på å holde dei stridsvognslause tyskarane i sjakk, og utvikla mest lette stridsvogner, forutan dei mange forelda stridsvognene dei overtok frå engelskmennene etter krigen. USA isolerte seg og bygde ned forsvaret sitt kraftig.
Stridsvogner vart i hovudsak utvikla i tre kategoriar: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre vart brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Mellomtunge, eller cruiser tank på engelsk, var tyngre, men raskare. Tunge stridsvogner, eller infantry tank på engelsk, var tungt pansra og hadde høg vekt.
Ideen var å bruke tunge stridsvogner saman med infanteriet for å få til eit gjennombrot, og så skulle grupper med middelstunge stridsvogner strøyme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer, for så å angripe forsyningsliner og hovudkvarter. Dette var ein stor del av britisk doktrine, og vart tatt opp av tyskarane som ein del av Blitzkrieg-konseptet.
Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle vere lette og mobile, og om dei støytte på andre stridsvogner skulle de trekkje seg tilbake for å la tungt pansra panserjagarar ta seg av desse. I praksis vart det slik at etterkvart som det vart fleire og fleire stridsvogner på slagmarka så måtte kvart kampkjøretøy ha effektive våpen for å nedkjempe stridsvogner. Dette utløyste eit rustingskappløp der stridsvognene stadig fekk tyngre pansring og vart kraftigare bevæpna. Der stridsvogna si oppgåve hadde vore å forsere hindringar, måtte ho nå inngå eit kompromiss for å kunne kjempe mot andre stridsvogner på ein effektiv måte.
Den andre verdskrigen satte på alvor fart på utviklinga av stridsvogner. For eksempel starta Tyskland krigen med mange Panzer I med to mitraljøser og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgåva i operativ teneste var Panzer IV med ein kortløpa 75 mm kanon og ein vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerande tyske stridsvogna Panther, med ein lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» mellomtung.
Dei tyngste tyske stridsvognene var Tiger I på 57 tonn og Tiger II på 68 tonn, med ein lang 88 mm kanon. Desse var imidlertid så tunge at dei blei treige og lite manøvrerbare, og motoren braut ofte saman. Tyskarane laga også ein prototyp av ei supertung stridsvogn, Maus, på heile 188 tonn, men denne klarte knapt å røre seg og vart aldri sett i produksjon. Imidlertid fekk dei tunge tyske stridsvognane stor betydning for utviklinga av vestlege stridsvogner etter krigen.
Under krigen vart det også vanleg med eit tårn på alle stridsvogner. Vognene vart også utstyrt med radioar, noko som letta leiinga av avdelingane. Kolossale vogner med fleire tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvann.
[endre] Den kalde krigen
Etter krigen fortsette utviklinga stort sett i same retning. Lette stridsvogner vart sette til oppklaring, i tillegg til luftlandsettingar med amerikanske styrkjer. Lette stridsvogner forsvann så etter åra.
Med utviklinga som hadde skjedd på hjuloppheng og motorar vart mellomtunge stridsvogner frå krigens siste år i stand til å yte betre enn tunge stridsvogner frå krigens byrjing. Med litt tyngre panser og betre motor så kunne mellomtunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarka. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff frå tyske 88 mm panservernkanonar, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlege stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren gav den ein toppfart på 35 km/t. Centurion erstatta alle mellomtunge stridsvogner i britisk bruk, og vart kalla universalstridsvogn. Omgrepet main battle tank (hovudstridsvogn) følgde kort tid etter.
Utviklinga av panservernmissil var den siste spikaren i kista til dei tunge stridsvognene. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvogna ikkje kunne ta opp kampen ute av skuddhald, men måtte manøvrere seg nærmare inn.
På den same tida vart pansra personellkjøretøy og seinare stormpanservogner utvikla for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til nivået til stridsvogna. Stormpanservognene tok også over fleire av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er eit eksempel.
De fleste trekka ved moderne stridsvogner vart etablert under andre verdskrigen, og sjølv om utviklinga sidan har gjort alle enkeltkomponentar meir kapable, så ville ein stridsvognkommandør frå andre verdskrig straks kjent igjen ei moderne stridsvogn.
[endre] Teknisk
[endre] Komponentane til stridsvogna
[endre] Pansring
Stridsvogner er de tyngst pansra kampkjøretøya i den moderne hæren. Pansringa er konstruert for å verne vogna og mannskapet mot mange forskjellige typar trugsmål. Vanlegvis er vern mot panserbrytande ammunisjon avfyrt frå andre stridsvogner det viktigaste momentet. Stridsvogner er sårbare for panservernmissil avfyrt frå andre panserkjøretøy, infanteri, helikoptre eller fly. Dei er også utsett i forhold til stridsvognminer, større bomber og direkte treff frå artilleri. De fleste moderne stridsvognene er nærmast usårbare i forhold til splintrestar frå artillerigranatar og lettare panservernvåpen.
Den mengda panser som i teorien skal til for å gjere vogna heilt usårbar frå alle kantar ville vore for tung til å vera praktisk, så utviklarane av nye stridsvogner legg mykje tankearbeid i å balansere mellom vern og vekt.
[endre] Typar pansring
Den vanligaste typen panser er passivt panser, som består av lag med herda stål, legeringer og keramiske material. Den mest kjende typen passivt panser er det britiske Chobham-panseret, som består av keramiske blokker satt inn i ein plastkompositt mellom lag av konvensjonelt panser.
De fleste stridsvognene har etter andre verdskrig blitt laga med skrånande overflate på pansringa, vanlegvis i front. Dette har to føremål; det eine er at prosjektil kan verte reflektert bort frå overflata, og det andre er at tjukkleiken på panseret i horisontalplanet er i effekt mykje større. Sjå bileta under for to døme på stridsvogner frå same periode med ulik geometri på panseret:
Ein sovjetisk T-34-stridsvogn frå andre verdenskrig, eit tidlig eksempel på skrånande panser
|
Motsatsen til passivt panser er reaktivt panser. Det består av ein sprengladning som eksploderer ut mot innkommande prosjektil. Dette er for å stoppe hulladningar, og har mindre effekt mot kinetisk ammunisjon. Reaktivt panser hengast på utsida av stridsvogna i små utskiftbare pakker, og er ein vanleg oppgradering av eldre stridsvogner.
[endre] Fordeling av panseret
Pansringa på ein stridsvogn er ujamnt fordelt. Dei tjukkaste delane er fremst på skroget og fremst på tårnet. Sidene har tynnare pansring, og bak så er det oftast enda tynnare. Spesielt over motoren bak på dekket av vogna er det som regel lite pansring.
Belta og hjula på einskilde stridsvogner er delvis beskytta av sideskjørt. Dette er fordi det er sårbare deler, og vogna vert immobilisert ved skade på drivverket. Einskilde stridsvogner utan sideskjørt har vorte oppgradert seinare.
De som kjempar mot stridsvogner forsøkjer å angripe dei delane av vogna som er dårlegast verna. Stridsvogner er sårbare ovanfor flyangrep og andre skot frå lufta. For eksempel så vil infanteri med panservernvåpen forsøkje å finne ein skytestilling høgare oppe enn sjølve stridsvogna, for eksempel i åssida ved ein framrykningsveg for pansra styrkjer. Stilleståande stridsvogner er også sårbare ovanfor artilleri.
[endre] Væpning
Alle moderne stridsvogner er væpna med ein kanon. Stridsvognkanonar er dei mest grovkalibra våpna i bruk i landstridsføyring, om ein ser bort frå somme artillerivåpen. Sjølv om kaliberet ikkje har gått opp vesentleg sidan andre verdskrig så er moderne stridsvognkanonar teknisk overlegne. De vanlegaste kalibra er 120 mm for vestlege stridsvogner og 125 mm for tidlegere østblokk-materiell. Dei fleste stridsvognkanonar i dag er glattløpa, med kanonane til britiske og indiske styrker som nemneverdige unntak.
Kanonen kan fyre av ulike typar ammunisjon. Dei vanlegste i dag er pilammunisjon og høgeksplosive granatar. Pilammunisjonen består av ein penetrator med mindre kaliber enn løpet, og eit prosjektilhylster kalt sabot rundt denne. Penetratoren består av eit svært hardt stoff, vanlegvis utarma uran eller wolframkarbid, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som kinetisk ammunisjon eller APFSDS, eit akronym for Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot. Eksplosive granatar delast som regel mellom HEAT (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneheld ei mengd plastisk sprengstoff som detonerast ved treff. Sistnemnte brukast som regel mot harde mål som bunkerar, som for det meste er laga av andre material enn metall.
Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Oftast er dette ei 7,62 eller 12,7 mm mitraljøse montert koaksialt langs hovudvåpenet. Eit par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt ein 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner ei mitraljøse for vognkommandøren eller ladaren på taket av tårnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm mitraljøser er også i stand til å nedkjempe lettpansra kjøretøy på kort hald.
Noen stridsvogner har blitt bygd om til spesialroller og har hatt uvanlig væpning, som til dømes flammekastarar.
[endre] Eldleiing
I starten blei våpna sikta gjennom enkle optiske sikte. Avstandar blei i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Seinare blei stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og desse forblei standard fram til laseravstandsmåler blei innført. Presisjonen var ikkje så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig.
Moderne stridsvogner har ei rekke system for å få til meir presis skyting og å kunne skyte mens vogna er i rørsle. Gyroskop stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenserast for rørsler i vogna. For skyttaren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vogna rører seg. Sensorar og datamaskinar hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorar som lufttemperatur, luftfukt, kanontemperatur, hastigheita til stridsvogna og kor slitt løpet er.
Nattsikte av forskjellige slag gjør også stridsvogna i stand til å kjempe om natta. Laseropplysarar kan gjøre stridsvogna i stand til å dirigere ild frå andre.
[endre] Mobilitet
Det er hovudsakeleg to typar mobilitet ein snakkar om i samband med stridsvogner. Det eine er taktisk mobilitet, som er eit mål på emnen vogna har til å forflytte seg på slagmarka. Dette er ein konsekvens av evnene vogna har til å forsere terreng og i kva slag hastighet den kan forflytte seg. Det andre er strategisk mobilitet, som er eit mål på kor hurtig stridsvognavdelinga kan forflyttast lengre avstandar. Det avhenger av rekkevidde, kva slag bruer som kan bære stridsvogna og hva slags transportmiddel som kan nyttast.
Ei moderne stridsvogn er laga for å vere veldig mobil og takle dei fleste terrengtypane. Dette oppnåast ved beltedrift med lavt marktrykk, god bakkeklaring og tilstrekkelig motorkraft. På tross av at den virker veldig solid er stridsvogna relativt skjør. Mannskapet må kontinuerlig vurdere terrenget, for stridsvogna er tung og kan skadast ved for hard kjøring. Eit belte kan også spore av, og det er fleire timars jobb å få det på igjen.
Hvor enkelt det er å flytte ei stridsvogn mellom to punkt er avhengig av fleire ting. For eksempel så betyr den store vekten at stridsvogna sliter veldig både på underlaget og på beltene sine. I tillegg så brukar stridsvogner store mengder drivstoff. Ved einkvar moglegheit foretrekker militære planleggarar å frakte stridsvognene på tungtransportlastebilar eller jarnbane. Stridsvogner er som regel laga for å passe gjennom jernbanetunnelane eller bruene i det området ho skal brukast.
På grunn av den høge vekta til stridsvogna er også flytransport vanskeleg. Som eit eksempel kan det amerikanske tunge transportflyet C-5 Galaxy bare transportere to M1 Abrams-stridsvogner av gangen.
[endre] Stridsvogna i aksjon
[endre] Problem med å bruke stridsvogner

Stridsvogner er sårbare for mykje forskjellig. Når ei stridsvogn skal bevege seg, må det planleggast. Det må takast omsyn til terrenget, og vogna skal helst ikkje observerast av fienden. Vogna er stor, og ruvar derfor i terrenget. I tillegg kan både motoren og beltemekanismen høyrest på lang avstand.
Stridsvogner kan ikkje operere på eiga hand. Når mannskapet har stengt alle luker, og det må dei om det er ABC-våpen i bruk eller dei blir skote mot, så kan dei bare sjå omverda gjennom periskop og små luker. På toppen av det heile bruker mannskapet mykje av konsentrasjonen sin bare på å operere stridsvogna. Ein infanterist kan difor lett snike seg inn på vogna. Vognkommandøren har som regel hovudet ute av ei luke på vogna, men dette gjer han dermed sårbar. Om stridsvognavdelinga ikkje har med eit eiget infanteri, så må stridsvognene dekkje kvarandre under framrykking. Halve avdelinga står stille og observerer og er klare til å skyte, medan resten av avdelinga rykker fram. Dette sinker sjølvsagt framrykkinga.
Stridsvogner opererer ikkje tett saman om ein kan unngå det. Vestlege styrker likar å halde over 100 meter mellom vognene, og sovjetisk doktrine seier 25 meter. Stridsvogner i tette klyngjer er gode mål for fiendtlege panservernvåpen og artilleri. Nokre gonger tvingar terrenget stridsvognene tettare saman uansett.
Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trena mannskap. Eit eksempel på dette er ved Golanhøyden under Jom kippúrkrigen i 1973. Hundrevis av syriske kampkjøretøy angrep eit mindre tal israelske stridsvogner. Israelittane hadde betre trening og gjorde difor få feil. Syrarane rykka fram i formasjon og utnytta ikkje terrenget og responderte heller ikkje på israelske manøvrar. Dei israelske stridsvognene kunne dermed trekkje seg bakover til betre posisjoner ein rekkje gonger, og kvar gong så slo dei ut eit par syriske kjøretøy kvar. Då slaget var slutt hadde israelittane slått ut ti kjøretøy for kvar israelske stridsvogn som gjekk tapt. Syrarane forbetra seinare opplæringa si, og i krigen i Sør-Libanon i 1982 var ikkje forskjellen på langt nær så stor.
Stridsvogner kan ikkje flytte seg langt på eiga hand. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og effektiviteten til verkstadavdelinga, så vil ein panserdivisjon kunne miste 2-20 % av vognene sine per time med framrykking. Dei fleste av desse vil bli reparert, men i mellomtida vil avdelinga bli delt og mannskapa vert slitne. Resultatet vert dermed ei mindre effektiv divisjon.
Stridsvogner krev mykje vedlikehald. Åtte timeverk per dag er ikkje uvanleg om vogna vert brukt intensivt. Mannskapet må gjere det meste av reperasjonsarbeidet sjølv, og jobben er vanlegvis delt på fire. Har vogna automatladar på kanonen, så er det berre tre mann å fordele jobben på.
[endre] Stridsvognavdelingar
Stridsvogner vert nokre gonger organisert i reine panserdivisjonar, men dette er vanlegvis eit rent administrativt grep. Dei opererer alltid saman med infanteri. I Noreg er den største panseravdelinga ein bataljon.
På lågaste nivå har ein troppar med tre til fem stridsvogner. Ein eskadron er tre til fem troppar, med eit par ekstra kommandovogner for eskadronssjefen og staben hans. Ein bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne eit par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i ein bataljon.
Etter kvart som avdelinga får tap, så ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de attverande vognene. Panserbataljonen har gjerne støtteelement med panservern-, oppklarings-, bombekastar- og trenavdelingar. I tillegg så er det gjerne vedlikehaldspersonell, og ein panserbataljon er fort 50 til 300 menn fleire enn stridsvognmannskap.
[endre] Mannskapet
Moderne stridsvogner har mannskap på tre eller fire. Under andre verdskrig var det vanlig med fem. Mannskapet brukar mindre enn 10% av tida inne i kjøretøyet. Resten går med til vedlikehald, reparasjonar, måltid, personleg hygiene og anna. 25% av tapa oppstår medan dei er på utsida av kjøretøyet.
Vognkommandøren (VK) er øvste befal på vogna. Han/ho koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har eit dilemma: Jo meir tid bruka på å ha hovudet ut av kjøretøyet, jo meir oversikt har han/ho over det som skjer i omgjevingane, og jo vanskelegare er det å oppdage at stridsvogna er i ferd med å gå inn i eit bakhaldsangrep. På den andre sida så er han/ho og meir utsett, og om vognkommandøren så vert såra eller drepen, vert resultatet ei mindre effektiv stridsvogn, som igjen er meir utsett. Vognkommandøren sit i tårnet.
Vognføraren (VF) styrar vogna etter vognkommandørens ordrar, og sit framme i skroget.
Skyttaren sikter inn kanonen og skyt på vognkommandørens ordre. Skyttaren bruker størstedelen av tida med ansiktet klemt mot siktet, og hjelper i så måte til med til observasjon av omgjevnaden utanfor stridsvogna. Skyttaren sit også i tårnet.
Ladaren ladar kanonen mellom kvart skot. Han/ho får ordre om typen ammunisjon som skal brukast frå vognkommandøren. Ladaren hjelper også til med observasjon av utsida og sitter i tårnet saman med vognkommandøren og skyttaren.
I eldre stridsvogner var det nokre gonger også ei mitraljøse framme i skroget, som vart betjent av ein kombinert skyttar og radiooperatør.
[endre] Kjelder
- James F. Dunnigan: How to make war, tredje utgåve, Quill, ISBN 0-688-12157-8