Koloniseringa av Afrika

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Kart over Afrika frå 1812.
Forstørr
Kart over Afrika frå 1812.

Koloniseringa av Afrika var ein gradvis prosess som må sjåast i samanheng med Europas utvikling. Etter kvart som europeiske statar vaks seg større og rikare auka også behovet for luksusvarer og andre sjeldne råstoff. I og med at ein på rundt slutten av mellomalderen hadde mange oppdagelsesreiser til Afrika, visste ein om nye plassar å leita etter råstoff.

I begynnelsen var ein nøgde med å berre henta ut ressursar (plyndra) og henta ut billig arbeidskraft (slaveri). For å få det meir organisert, og få litt meir prestisje i det, begynte fleire land med ein overgang frå økonomiske intereser til strategiske. Der det før var hamnebyar og fort blei det til hovudstader for dei nye kolonimaktene.

Dei europeiske stormaktene konkurrerte til slutt om å ha flest koloniar. Storbritannia prøvde å få koloniar frå nord til sør, mens Frankrike prøvde å få frå vest til aust i Afrika.

Koloniæraen varte nesten heilt opp til vår tid, det var først på 50-, 60- og 70-talet at dei fleste koloniane i Afrika fekk sjølvstende. Berre eitt land er forsatt ein koloni — Vest-Sahara.

Historie Denne historieartikkelen er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia å vekse seg stor og sterk gjennom å utvide han.

Sjå òg: Oversyn over historiespirer.