Reformkommunisme
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Reformkommunisme eller eurokommunisme er den reformerte, demokratiserte typen kommunistisk politikk som utvikla seg i ein del land i Europa frå slutten av 1950-åra og framover.
Da Nikita Khrusjtsjov sitt oppgjer med Josef Stalin sitt regime i Sovjetunionen på den 20. partikongressen i Det sovjetiske kommunistpartiet i 1956 blei kjent, følte mange i kommunistpartia seg lurte. Dei reagerte med å ville frigjere seg frå sovjetisk innverknad, og slo etter kvart inn på ei meir sjølvstendig linje på grunnlag av dei samfunnsmessige tilhøva i dei utvikla europeiske landa. At oppstanden i Ungarn i 1956 blei slått ned med militær makt og kommunistleiaren Imre Nagy avsett av sovjetiske styrkar, bidrog også til å styrkje kjensla av at ei frigjering frå den sovjetiske dominansen i den internasjonale kommunistrørsla var nødvendig.
I Danmark førte denne prosessen til at mange medlemmer i Det danske kommunistpartiet DKP blei utestengde eller gjekk ut av partiet, mellom dei leiaren, Aksel Larsen. I 1958 danna desse Socialistisk Folkeparti, det første av dei moderne venstresosialistiske partia i Norden.
Viktigast for utviklinga av reformkommunismen var utviklinga i Det italienske kommunistpartiet. Mens han sat i fascistisk fangenskap, hadde Antonio Gramsci utvikla ein alternativ teori og strategi i høve til den sovjetiske, bolsjevikiske. Desse "Fengselsnotata" blei etter kvart gjorde kjende i det italienske kommunistpartiet etter krigen, og var noko av grunnlaget partileiaren Palmiro Togliatti bruka i utviklinga av ein sjølvstendig kurs.
Det er ikkje tilfeldig at akkurat det italienske partiet gjekk i brodden. Bortsett frå arven etter Gramsci, var partiet eit masseparti, med stor oppslutning i folket etter innsatsen som ryggrad i motstandsrørsla under fascismen. Dette samspelet med massane gjorde at frigjeringsprosessen gjekk lettare enn i mindre parti som var meir isolerte frå massane og det verkelege livet i landet.
Mens dei tidlegare kommunistane i danske SF utvikla "folkesosialismen" eller venstresosialismen, og kommunistnamnet blei vidareført av DKP, blei altså den tilsvarande prosessen med frigjering frå eit utanlandsk "sentrum" og utvikling av ein demokratisk sosialisme gjord av kommunistpartiet sjølv i Italia. Tilsvarande prosessar skjedde etter kvart i andre europeiske kommunistparti, til dømes det spanske og det franske. Derfor nemninga eurokommunisme, som tilnærma synonym med reformert kommunisme eller reformkommunisme. Ikkje minst etter at styrkar frå Warszawapakta hadde gått militært inn og avsett ei reformkommunistisk partileiing i Tsjekkoslovakia med Aleksander Dubcek i brodden i 1968, styrkte dette overtydinga i ein del europeiske kommunistparti om at den sovjetiske modellen ikkje var deira modell, og at dei måtte finne sin eigen sjølvstendige og demokratiske veg.