Stalinisme

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Byrjinga på ei liste frå januar 1940 over 346 personar som skulle avrettast for diverse «motrevolusjonære» brotsverk. Lista er godkjend av Stalin.
Forstørr
Byrjinga på ei liste frå januar 1940 over 346 personar som skulle avrettast for diverse «motrevolusjonære» brotsverk. Lista er godkjend av Stalin.

Stalinisme er ei særskilt totalitær og valdeleg form for kommunisme. Ho er knytta til den sovjetiske diktatoren Josef Stalin sitt namn, fordi denne varianten av kommunismen blei utvikla av han i dei åra han hadde makta i Sovjetunionen, frå slutten av 1920-åra til han døydde i 1953. Etter Stalins død har regima til Mao Zedong i Kina og Enver Hoxa i Albania hatt dei same kjennemerka. Det ultra-ekstreme regimet til Pol Pot i Kambodsja 1975-1979 kan kanskje også reknast med, men var så yttarleggåande at det er bortanfor stalinismen til og med, og er vanskeleg å kategorisere.

Ein stalinist er ein tilhengar av stalinisme. Stalinistar kallar seg ikkje stalinistar sjølve, dei kallar seg kommunistar, marxist-leninistar og/eller maoistar. Maoismen (etter Mao Zedong) kan sjåast som ei kinesisk vidareføring av stalinismen etter avstaliniseringa i Josef Stalin sitt heimland, Sovjetunionen.

[endre] Stalinisme i Sovjetunionen

Stalin-regimet var eit personleg diktatur, med det politiske politiet, og ikkje kommunistpartiet, som den fremste reiskapen for makthavaren. Mange av partimedlemmene blei ramma av utreinskingar, og mange av dei utreinska blei skotne. Nokon har sagt at det var livsfarleg å vere kommunist under Stalin.

Regimet var prega av eit totalt fråvær av menneskelege omsyn. Dei store planane diktatoren hadde skulle gjennomførast, koste kva det koste ville. Den nødvendige industrialiseringa og moderniseringa av Sovjetunionen blei såleis gjennomført på det mest brutale vis, og delvis med middel som motverka måla. Tvangskollektiviseringa av jordbruket blei i store område ein rein krig mot bøndene, og særleg i Ukraina svalt mange i hel først på 1930-talet som følgje av den omsynslause politikken til regimet.

Etter 1953 kom det gradvis ei «avstalinisering» i Sovjetunionen. Dei fleste politiske fangane i arbeidsleirsystemet GULag blei sette fri. Det blei slutt på persondyrkinga og det blei eit visst rom for debatt på ulike område. Kulturlivet blei friare. Det blei satsa meir på forbruksvareproduksjon og ikkje berre maskinvare- og militær produksjon. Stalins etterfølgjar Nikita Khrusjtsjov skreiv i memoarane sine nokre år seinare at hans viktigaste innsats i utviklinga av det sovjetiske samfunnet var at han fekk fjerna frykten.

Det kommunistiske eittpartisystemet bestod likevel, og det same gjorde det sovjetiske imperiet. Forsøk på å bryte ut blei framleis slått ned, såleis i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968.