Språkstrid
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Språkstrid eller målstrid er uttrykk nytta om diskusjonar kring språkbruk i mange land. Noreg har ein pågåande og til tider heftig språkstrid som gjeld dei to målformene bokmål og nynorsk. Men i mange andre land au er det språkstridar. Det kan gjelde stillinga til heilt ulike språk, som fransk og flamsk i Belgia, men au vera ein strid mellom nærskylde språk som dei to målformene i Noreg. Såleis striden mellom kastiljansk og katalansk i Catalunya, og mellom ukrainsk og russisk i Ukraina. Eit anna døme er striden som i førre hundreåret rasa mellom gamalgresk og nygresk i Hellas, og som enda med full siger for det nygreske målet (Sjå meir om dette i artikkelen målreising).
[endre] Språkstrid i Noreg
Bakgrunnen
Bakgrunnen for målstriden her i landet er det faktum at Noreg mista norsk som offisielt skriftspråk i dansketida, da det berre vart skrive dansk i offisiell samanhang her i landet. Det norske talemålet, som hadde nådd det nynorske utviklingsnivået sitt frå 1500-talet av, levde derimot vidare i dei breie laga av folket. Midt på 1800-talet reiste Ivar Aasen ikring i landet og samla dialektprøver. På grunnlag av desse dialektgranskingane, og med det norrøne opphavsmålet til rettesnor (jamfør former som barn og hovud), rekonstruerte han eit norsk skriftspråk. Han kalla det landsmål, og det er opphavet til dagens nynorsk. Men da hadde den norske sosiale eliten gjort det danske språket til sitt, og bruka det jamvel som talemål, i nokon mon med norske lydar. Dette er opphavet til dagens bokmål.
Målreisinga og bokmålshegemoniet
Det har da sidan slutten av 1800-talet funnest to skriftlege standardspråk i Noreg; norsk-dansk bokmål og nynorsk. Striden mellom tilhengarane av desse to målformene er det som blir kalla språkstriden eller målstriden. Nynorskforkjemparar har ofte hevda at striden ikkje har vore jambyrdig, med di dei syner til at bokmålsfolk har hatt tilgang til større økonomiske ressursar og sete med det som ofte vert kalla for det kulturelle hegemoniet i samfunnet. Kampen for nynorsk blir kalla målreisinga.
Bokmålsveldet, bokmålshegemoniet og det norskdanske måldaningsidealet er nemningar som alle har vorte nytta frå nynorskhald på det faktum at bokmålet i kraft av si makt-stode i samfunnet får leggja premissane for korleis folk flest tenkjer om språk, det gjeld både eige og andre sitt tale- og skriftmål.
Bokmålshegemoniet verkar slik at mange som objektivt talar ein dialekt der alle grunntrekka er meir i samsvar med nynorsk enn med bokmål, likevel oppfattar nynorske ord og og seiemåtar som "unaturlege" og reserverar seg mot nynorskbruk. I mange store aviser og vekeblad er det framleis redaksjonelt forbod mot nynorsk. I mange små er det i praksis nærpå likeins, også i språknøytrale og språkblanda kommunar. Ofte blir det bruka som argument mot nynorsken at han i liten grad er å sjå utanom skulen. På den måten blir resultatet av diskrimineringa av nynorsken i det offentlege rommet, ikkje minst i massemedia, eit argument mot nynorsk i skulen og i personleg bruk au.
Noregs Mållag seier det slik: "Det er (---) viktig å få forståing for at stoda for nynorsk i skulen heng saman med den posisjonen nynorsken har elles i samfunnet. (---) Dei største riksavisene har framleis meir og mindre forbod mot nynorsk på redaksjonell plass." (Arbeidsprogram for Noregs Mållag 2005-08: Nynorsk som bruksspråk - synleg for alle).
Nynorsk skriftmål blir «vanskelegare» å lære og å bruke når det er så sjeldan å sjå, og såleis er språkstriden i stor grad eit spørsmål om makt, og ingen fri debatt på like vilkår. Dette er bakgrunnen for mållagskampanjen «Slepp nynorsken til!», og blir jamvel slått fast i regjeringserklæringa til den raudgrøne regjeringa, der det m.a. heiter: "Nynorsk og bokmål er formelt likestilt, men reelt har nynorsk likevel vanskeligere vilkår. Det er derfor særlig viktig å sikre nynorsken gode utviklingsmuligheter."