Jernvinne i Noreg

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Jernframstillinga i Noreg har føregått i over 2000 år. Dei fyrste spora etter denne verksemda er restar etter jernvinneomnar datert til før-romersk jernalder (Tveiten 2005:22). Fleire ulike framstillingsteknikkar har vore nytta, men prinsippet har likevel vore det sama heilt til den moderne masomnen tok over for fullt i Noreg for ca 200 år sidan.

Spor etter jernproduksjonen utgjer ein stor del av kulturminna. Jernframstillinga føregjekk som oftast nær myr i utmark, område som er lite attraktive med tanke på jordbruk. Dette gjer at jernframstillingsplassane i mange tilfelle har fått liggje urørt, og er difor godt egna til arkeologiske undersøkingar. Dessutan er kolgroper og spor etter jernvinna funksjonelle fornminne, og skil seg ut frå t.d. gravminne og helleristningar som er tolka som meir intensjonelle fornminne. Område med intensiv jernframstilling kan difor gje oss eit godt bilete av dei økonomiske og sosiale sidene i jernalder og mellomalder.

Omnstypen som i hovudsak var i bruk var sjaktomn med slaggavtapping. Jernet som vart framstilt i jernvinneomnen inneheldt slagg som måtte fjernast i ei smie, jernet kunne deretter bli smidd til barrar eller til ferdige gjenstandar, til dømes våpen og reiskapar. Jernframstillinga føregjekk i utmark, og ofte i marginale områder. Mykje kan tyde på at jernframstillinga var eit bi- eller hovuderverv på gardar i marginale område, der dei ikkje kunne leva av jordbruket aleine. Det vart produsert jern utover det lokale behovet, og jern vart truleg brukt som bytemiddel for å skaffe det gardane trong. Dette forutset stabile byttepartnerar, og etterspørselen etter jern kom slik sett i andre rekke. Det kan tenkjast at det fans spesialiserte smedar som utførde vidareforedling av jernet, desse kunne arbeide under ein mektig høvding eller storbonde.

Innhaldsliste

[endre] Arkeologiske studie

I 1909 utførte Håkon Shetelig den fyrste utgravinga av ein jernframstillingsplass på Etne i Hordaland (Narmo 1996:4). Seinare på 1920-talet vart jernframstillinga i Noreg drøfta av fleire arkeologar, og Brøgger og Shetelig var blant dei som tok for seg problemstillingar kring temaet (Tveiten 2005:5). Statsgeolog Rolf Falck-Muus var og blant føregangsmennene innan jernvinneforskning. Han undersøkte ei rekke jernframstillingsplassar på 1920- og 30-talet. Undersøkinga hans fokuserte mest på ulike omns- og slaggtypar, og Falck-Muus var ein av dei fyrste til å sjå at ulike slaggtypar kan gje informasjon om ulike omnstyper (Larsen 1991:18).

I denne tidlege forskinga var dei teknologiske aspekta ved jernframstillinga som vart mest vektlagd, og dei sosiale og økonomiske sidene fekk mindre merksemd. Frå slutten av 1940-talet var det mindre fokus på jernvinneforskning, og det var fyrst med dei arkeologiske undersøkingane som vart satt i gang i forkant av dei store vassdragsutbyggingane omkring i Noreg på 1960-talet gjorde at jernvinneforskning på nytt vart aktuelt.


Menneska som levde i yngre jernalder og mellomalder i Noreg såg verda rundt seg annleis enn det me gjer i dag. Både den sosiale, religiøse og økonomiske røynda skilde seg frå dagens, me må difor vere varsame med å bruke moderne omgrep og termar når me beskriv situasjonen til menneske som levde for tusen år sidan. Førestillingsverda vart gjerne uttrykt gjennom religion, ritual og symbol, dette var antageleg også viktig i jernframstillinga (Tveiten 2005:76). Ein må rekne med at av og til vart jernframstillinga mislykka, sjølv om ein tilsynelatande brukte den same framgangsmåten. Truleg var det difor knytt overtru til jernframstillinga. Religion, ritual og symbol var antageleg ein del av kvardagen til menneska som levde på den tida, og det er usannsynleg at det berre var reint praktiske og funksjonelle faktorar som spela inn då dei framstilla jern.

Når ein drøftar jern, kven som produserte den og kvifor, er me farga av den økonomiske realiteten me lever i. Dagens samfunn er i stor grad styrt av kapitalistisk og marknadsøkonomisk tenking, rasjonalitet og nyttemaksimering blir sett på som logisk og fornuftig. Spørsmålet er om det alltid har vore slik? Ved å plassere verdiar og idear frå vår eiga tid i fortida, blir desse ideane og verdiane gjort naturlege og universelle (Olsen 1997:67). Som t.d. rasjonalitet og økonomisk fornuft. Dette blir kalla essensialisme, at mennesket til alle tider har visse universelle trekk, t.d. behovet for privatliv og nyttemaksimering som logisk og fornuftig (Johnson 1999:87). Tidlegare har forsking omkring handel og økonomi gått hand i hand med nasjonaløkonomiske førestillingar om ein marknadsøkonomi som eksisterte grunna eigen ibuande kraft (Christophersen 1989:113). Dette legitimerte marknadsøkonomien og gjorde den naturleg og sjølvsagt. Ein sentral kritikar av dette synet er økonomihistorikaren Karl Polyani. Han lanserte ein substantivistisk teori der han framla at menneskjer ikkje vil arbeide for å eige mest mogleg materielle gode, men for å fremme sin sosiale status og sine sosiale tilgangar. Menneskjer vil skaffe seg materielle gode berre for å oppnå dette formålet (Christophersen 1989:114). I 1957 la Polyani fram ein teori om tre interaksjonsformer, resiprositet, redistribusjon og marknadshandel (Helliksen 1994:77). Resiprositet er utbytte av stort sett likeverdige materielle gode mellom menneske, det er sjølve bytinga av gode som er viktig, ikkje godene seg sjølve. Redistribusjon skjer ved at materielle gode samlast hjå ein person eller gruppe, og omfordelast derifrå ut til dei opphavlege gjeverane i form av varer eller tenester. Marknadsutbytte skjer ved at varer og tenester kjøpast for å maksimere materielle gode uavhengig av sosiale konvensjonar. Hovudkritikken mot Polyani er at interaksjonsformene i utgangspunktet er ahistoriske og gjev lite rom for variasjonar og kombinasjonar (Christophersen 1989:117-118). I motsetnad til substantivistane står dei såkalla formalistane, dei meinar at det profittsøkande mennesket eksisterte også i før-kapitalistiske samfunn (Helliksen 1994:77).

Frå 1970-talet har det kome mange store undersøkingar på jernvinneanlegg rundt om i Noreg. Sentrale spørsmål har vore, kven som produserte jernet og korleis handel med jern føregjekk. Det vart også lagt meir vekt på tverrfagleg samarbeid. På grunn av høge kostnader har store undersøkingar på jernframstillingsområde likevel berre vore mogleg der det har vore store utbyggingsprosjekt på gang. Som Dokkfløy i Oppland (Oppdemming), Hovden og Bykle i Setesdalen (Turisme), Møsstrond i Telemark (Oppdemming) og Rødsmoen og Gråfjellet i Østerdalen (Militærleir og skytefelt).

[endre] Kjeldegrunnlag og teknologi

Innan den prosessuelle arkeologien fekk bruken av ”teknologi” særleg innpass. Teknologien vart eit studium i seg sjølv, og skulle vere uavhengig av menneska og den sosiale konteksten (Tveiten 2005:13). I den post-prosessuelle retninga har omgrepet ”teknologi” vore drøfta og kritisert. Kritikken har vore at bruken av omgrepet har vore for snever og prega av vestleg verdsoppfatning og rasjonalistiske tankegang. Bruken av omgrepet ”teknologi” framviste ein etnosentrisk tankegang, der den ”instrumentelle fornuft” vart rådande. ”Teknologi” slik det er i bruk i dag er eit moderne omgrep, og ved å bruke ”teknologi” for å skildre jernframstillinga i jernalder og mellomalder viser ein ei forutinntatt holdning om fortidas jernframstilling. Me må rekne med at å produsere jern i jernalder og mellomalderen var ein prosess som inkludera andre sider enn dei reint funksjonelle og tekniske. Tabu og religiøse førestillingar er ting som kan ha vore viktige i jernframstillinga. Teknologiar er kulturelle og sosiale like mykje som dei er praktiske (Barndon 2002:5). Trass i desse begrensingane til omgrepet ”teknologi”, vil omgrepet bli brukt i denne oppgåva for å skildre dei praktiske og funksjonelle sidene ved jernframstillinga.

Forståinga av teknologi er ein viktig føresetnad for å forstå dei arbeidsprosessar som inngjekk i jernframstillinga. Me kan sjå kva landskap som gjorde jernframstillinga mogleg, og dermed kvar me kan vente å finne spor etter jernvinneomnar. Me kan også vurdere kor mykje arbeid og tid som trongs for å produsere jern. Ved å undersøke eit område der det har vore jernframstilling i forhistorisk tid, vil informasjonen ein får kunne strekke seg langt forbi det reint teknologiske. Til dømes kan antal gardsbruk i området og storleiken på årsproduksjonen av jern i det aktuelle tidsromet, gjere det mogleg å undersøke om produksjonen av jern var større enn det som trongs i det lokale miljøet.

Råstoffa ein treng til produksjonen av jern er myrmalm og tre, men prosessen som fører til det ferdige jernet er likevel komplisert. Sjølv med all kunnskapen me i det moderne samfunn har om metallurgi, har ingen i nyare tid klart å framstille godt og smibart jern på same måte som dei gjorde i jernalderen og mellomalderen (Espelund 2005:152). Det meste av informasjonen me har om den teknologien som var i bruk i jernframstillinga har me frå undersøkte jernframstillingsområde. I tillegg har me ulike skriftlege kjelder til dømes lovtekstar og sagaer frå mellomalderen. Den skriftlege kjelda som har gitt oss den grundigaste innføringa i teknologien ved jernframstilling var ei bok utgjeven i 1790 av Ole Evenstad (Espelund 2004:62). Her beskriv Evenstad jernframstillingsmåten som vart nytta på 1700-talet. Omnstypen han beskriv har seinare vorte kalla evenstadomnen. Denne omnen var den siste i rekka av ”småskala” omnar, før dei moderne masomnane tok over for rundt 200 år sidan (Espelund 2005:1).

Reint teknisk er det som skjer ved produksjonen av jern at ein fjernar oksygenatomar frå malmen som jernoksyd, i fyrste omgang ved røsting av malmen (Narmo 1997:8). Ved røsting brenn ein bål under myrmalmen for å fjerne jord o.l. og forberede malmen til den vidare prosessen. Evenstad fortel om åtte ulike typar myrmalm, og for å teste malmen skulle ein tygge på den. God malm skulle klebe til tennene (Espelund 2005:31). Etter røstinga vart malmen lagt i ei omnssjakt med trekol, som ved forbrenning danna gassen karbonmonoksyd og fjerna oksygen frå malmen. Her vart malmen redusert og det vart framstilt jern, samt avfall kalla slagg (Narmo 1997:8). Jernet i jernvinna vart framstilt etter den såkalla ”direkte metode”, det vil seie at jernet vart framstilt under smeltepunktet. Dette førte til eit lågt karbonopptak og gjorde jernet godt eigna til smiing. Myrmalm passar ypparleg til denne metoden fordi det inneheld forureiningar med eit lågare smeltepunkt enn det jernet har (Narmo 1996:2). I Jernalderen var det to hovudtypar av jernvinneomnar i bruk, desse var gropsjaktomn og sjaktomn med slaggavtapping. Gropsjaktomn vart tatt i bruk tidleg i eldre jernalder (Tveiten 2005:22). Sjakta i denne omnstypen var ca 60-100% større i diameter enn i sjaktomn med slaggavtapping (Narmo 1996:11). Dette var fordi treet vart omdanna til kol i sjølve omnen (Narmo 1996:16). Furu var det treslaget ein føretrakk, på grunn av høgt innhald av harpiks. Harpiksen vart avdriven som gass og skapa veldig høg tempereratur der lufta slapp til oppe i sjakta (Espelund 2005:120). I gropsjaktomnar rann slagget ned og størkna i ei grop under sjakta og danna slaggblokkar (Narmo 1996:11). Mellom 600 og 700 e.kr. skjedde det ei endring i jernvinneteknologien. Gropsjaktomnen ser meir eller mindre ut til å forsvinne og sjaktomn med slaggavtapping vart tatt i bruk (Narmo 1996:11). Likevel er det i Østerdalen påvist ein gropsjaktomn som kan vere datert til så seint som år 1000 e.kr (Narmo 1997:28).

Som nemnt vil eg i denne oppgåva konsentrere meg om tidsrommet frå ca 600/700 til ca 1300/1350 e.kr. I denne perioden er det altså sjaktomn med slaggavtapping som i hovudsak er i bruk. Omgrepet jernvinneomn vil difor heretter i oppgåva referere til sjaktomn med slaggavtapping. I denne nye omnstypen vart slagget, som namnet tilseier, tappa flytende ut av sjakta gjennom ein opning mot botnen, og danna renneslagg (Narmo 1996:11). Å bruke furu var viktig med gropsjaktomnen, men etter sjaktomn med slaggavtapping ble tatt i bruk ser det ut til at val av treslag har hatt mindre å seie. Gran, furu eller bjørk ser no ut til å vere likeverdige (Evenstad 2005:135-136). Grunnen til dette var antageleg at i staden for å omdanne tre til kol i sjølve omnen som tidlegare, vart dette no skild ut som ein separat prosess, der treet vart omdanna til kol i kolgroper. Dette vart gjort ved å stable tørka ved i ei grop og legge eit dekke over for å avgrense lufttilførselen. Veden vart antageleg stabla like høgt over bakken som kolgropa var djup (Narmo 1997:76). Lufttilførselen skulle vere så liten at noko av trekolet forbrann, men berre det som var nødvendig for å erstatte varmen som gjekk med til å drive fuktigheita ut av veden (Bloch-Nakkerud 1987:101). Ved sidan av at kolgroper var ein enkel og genial konstruksjon som gav jamn fordeling av lufttilførselen, fungerte gropa også truleg som lager for å oppbevare kolet (Narmo 1996:53-55). Kolgrop må ikkje forvekslast med kokegrop og smiekolgrop. Kokegrop var brukt til å lage mat, ofte festmat til mange personar og kokegroper er som regel mindre enn kolgroper og inneheld ofte skjørbrent stein (Narmo 1996:16). Smeden trong kol til essa, og til det vart det også bruka kolgroper. Det kan vere vanskeleg å sjå forskjell på kolgroper brukt til å produsere smiekol og ”vanleg” kolgroper, men smiekolgroper kan ofte ligge i innmark og det kan også sjå ut som dei er djupare og smalare i botnen (Narmo 1997:139-142). Bruk av trekol gav ein ”lågare” varme i omnen. Dette gjorde det mogleg å flytte omnen inn i hus og dermed eventuelt arbeide til alle årstider (Espelund 2005:135).

Det er relativt lett å sjå forskjell på bitar av slaggblokk og renneslagg. Utan å grave kan me dermed sjå kva omnstype som var i bruk på den aktuelle staden og på denne måten gje ei omtrentleg datering på jernvinneomnen. På liknande måte kan me konkludere med at ein sjaktomn med slaggavtapping har vore i bruk om ein finn fleire kolgroper i nærområdet rundt jernvinneplassen. Produksjonen av jern innebefatta fleire arbeidsprosessar. Aller fyrst måtte ein grave opp myrmalm og hogge ved, og begge delar måtte tørkast. Når det hadde fått tørka måtte malmen røstast, og det måtte gravast kolgroper så veden kunne forkolast. Deretter måtte ein lage sjølve jernvinna før jernblåsinga kunne byrje (Bloch-Nakkerud 1987:141). Jernet var likevel ikkje klart til å bli smidd med ein gong. Jernet som vart liggande att i omnen var ikkje heilt reint, men inneheldt ureinhetar som slagg. Dette jernet er kalla blåsterjern eller jernlupp. Jernluppen måtte vidareforedlast før det kunne brukast som reiskapsmetall og denne vidareforedlinga skjedde i smier/esse. Narmo har berekna eit maksimumstap på så mykje som 50 % i vidareformidlinga av jernet til reiskapsmetall (Narmo 1997:157). Representasjonsproblematikken er viktig å ha i bakhovudet når ein driv med arkeologiske undersøkingar, og særskilt med jernframstillinga. Jernvinneomner er særdeles vanskeleg å sjå i terrenget, særskilt sjaktomn med slaggavtapping. Nokre jernvinner hadde tak, såkalla blestertufter. Blestertufter er mykje enklare å sjå i terrenget enn jernvinner utan tufter, blestertufter kan difor vere noko overrepresentert i det arkeologiske materialet.

[endre] Teknologisk kunnskap som arkeologisk praksis

Produksjonen av jern kan kvantifiserast relativt nøyaktig. Ved å avklare forholdstalet mellom jern og slagg kan ein berekne produksjonen av jern ved den enkelte jernvinna. Forholdstalet kan utreknast som differansen mellom jerninnhaldet i malmen og slagget (Narmo 1997:125). I sine berekningar av jernvinna i Valdres og Gausdal brukar Narmo forholdstalet 0,3 kg jern for 1 kg slagg (Narmo 1996:141). Dette forholdstalet har også vore brukt av Irmelin Martens (Martens 1988:102), men forholdstalet må reknast som eit minimumstal. Det er å føretrekke å skaffe områdespesifikt grunnlagsmateriale. Når ein har funne eit forholdstal, må ein vege slagget ved den aktuelle jernvinna, og ein kan få eit rimeleg nøyaktig anslag over storleiken på jernframstillinga. Dette er likevel lite verdt om ein ikkje veit kor lenge jernvinna var i bruk. Ein kan finne brukstida ved å sjå slaggvekta i forhold til antal slaggtappingar og antal kg omnsforing i omnane i forhold til antal kg omnsforing i slagghaugane. Ein kan også sjå slaggvekta i forhold til volumet av kol (Narmo 1996:142). Det er likevel noko usikkert kor nøyaktig desse metodane er.

[endre] Kven stod bak jernframstillinga?

Jernframstilling har vore utbredt i store delar av Sør-Noreg og så langt nord som Nord-Trøndelag (Narmo 1996:7) Medan i Nord-Noreg er det ikkje funne jernvinneanlegg (Espelund 2005:150). Det er vanskeleg å sei om grunnen til dette er at det ikkje har vore leita godt nok, eller om det er økologiske faktorar som har spela inn.

Tilgang på myrmalm og tre var som nemnt føresetningar for kvar jern kunne framstillast. Jernvinna vart lagt til stader der ein slapp å transportere malm og ved over store avstandar. Morenejord ville vere å føretrekke, då ein måtte grave kolgroper. Dette er dei viktigaste økologiske og økonomiske avgrensingane, men ein må rekne med at sosiale og kulturelle faktorar og spela inn.

Mange jernframstillingsplassar frå eldre og yngre jernalder ligg nært noverande støylsområde (Narmo 1996:137) Dette har fått fleire til å konkludere med at jernvinna var driven om sommaren ved sidan av støylsdrifta. Bjørn Hougen skriv i si avhandling frå 1947 om jernutvinninga si tilknyting til setring (Tveiten 2005:6), og i 1957 skriv Reinton i si analyse av sæterbruket i Noreg at; ”Jarnvinna var mange stader ei sæteronn som slåtten, risinga, lauvinga og mosetakinga” (Narmo 1996:135).

Stort sett finn ein jernframstillingsstader i utmark, og ofte tett opp i mot tregrensa. Denne lokaliseringa har ført til at det er blitt framlagd ein teori om at jernvinna vart driven i frå fjellgardar. Dette var gardar lagt til marginale område der ein ikkje kunne overleve på jordbruket aleine, men også tok i bruk andre ressursar som t.d. jakt, fangst og jernvinne (Bloch-Nakkerud 1987, Martens 1988). Visse busetingshistoriske trekk i dalstrøk i Trøndelagsområdet kan gje mistanke om ein samanheng mellom jernvinne og gardsbusetnad. Området har vore busett i eldre jernalder, men har i historisk tid hatt svak busetnad, t.d. med lang audetid. Jordbruksgrunnlaget synast difor ikkje å ha vore særskild gunstig, samtidig som det fins mange spor etter jernvinne (Farbregd 1979:57). I marginale områder med dårlege jordbruksområde kunne kanskje jernframstilling skape byttemiddelet som fjellgardane trong for å byte til seg nødvendige varer som t.d. korn og salt. T. Taksdal har beskrive ein årssyklus ved ein fjellgard på Møsstrond frå ca år 1900, denne årssyklusen kan ein jamføre med alt arbeidet som omfattar jernframstillinga. Tidleg på våren vart myrmalm grave og tre felt, og låg over sommaren for å tørke. På hausten etter slåttonna vart treet forkulla og malmen røsta. Sjølve jernblåsinga vart lagt til vinterhalvåret, då det var relativt roleg og ikkje så mykje å gjera elles på garden (Bloch-Nakkerud 1987:147-149). Denne årssyklusen kan kanskje passe godt inn i Bykle-Vinjeheia øvst i Setesdalen og Telemark i yngre jernalder og mellomalder. Området ligg rimeleg høgt og har dårlege jordbruksforhold, men har mange spor etter jernframstilling (Bloch-Nakkerud 1987). I samband med folke- og jordbruksteljinga i 1865 blir det angitt at ein ikkje kunne rekne med at kornet vart modent oftare enn kvart femte år, altså var kornproduksjonen ustabil og det må ha vore naudsynt med import av korn. Fedrift har vore viktig i området, samt jakt, fangst og fiske (Bloch–Nakkerud 1987:13-14). Det kan tenkjast at jernvinna og var ein viktig ressurs, på linje med fangst og fiske. Funn av jernvinner som har hatt tak, såkalla blestertufter, kan støtte teorien om at jernblåsinga skjedde i vinterhalvåret. Jernframstilling kan ha vore sesongbetont og det gjer det sannsynleg at verksemda kan ha inngått som ein del av det ordinære arbeidet på garden.

Som nemnt var jernvinna ofte plassert heilt oppunder tregrensa, og ofte i klar affinitet til staular. Å plassere jernvinna her gjev kort veg både til fangst terreng og beite. Arne B. Johansen knyt dette til at jernvinna vart driven av eit folk som var avhengige av fjellfangst og beitebruk. I følgje Johansen vart jernvinna ofte plassert innerst i dalar, i områder som bydde på den beste reinfangsten (Johansen 1979:84-85). Jernvinna vart driven av ”jernvinnefangstbønder” (Martens 1988:118). Det er fleire grunnar til å stille seg kritisk til Johansen sin kulturdualisme teori. Martens meiner Johansen har betrakta fjellområdane for isolert og syns heller ikkje tolkinga av lokaliseringa er haldbar. Lokaliteten ”innerst i dalen ” gjev nærmare tilknyting til beiteområde enn til fangstområde (Martens 1988:118-119). Narmo finn at dateringane og dermed kronologien blir for upresis (Narmo 1996:136). Ein kan og stille spørsmålet om ei fangstgruppe med basis i reinsjakt hadde behov for å byrje med jern (Hofseth 1979:80).

Di meir komplisert den tekniske prosessen blir, di meir spesialiserte må personane som skal utføre den vere. Eit interessant spørsmål er difor om det var få personar som var så spesialiserte og hadde den kunnskapen som trongs for å produsere jern, eller om kvar bygd eller kvar gard hadde personar som åtte denne kunnskapen. Den såkalla spesialiseringsteorien kan delas inn i to alternativ, anten som ei sjølvstendig sesongmessig utmarksnæring for dei omkringliggande bygdene, eller som ei sjølvstendig sesongmessig utmarksnæring for økonomisk sterke område lenger vekk (Martens 1988:118). Desse to variantane er veldig vanskeleg å skilje berre på grunnlag av materialet frå jernframstilingsplassane. Storbønder eller høvdingar frå lågare liggjande område med god jord, kunne skaffe overskotet som trongst for å sette spesialistar i arbeid med å produsere jern. Om ein storbonde eller høvding fekk kontroll over produksjon og handel med jern ville det truleg kunne ha styrka hans posisjon i samfunnet betrakteleg.

Det å produsere jern krev mykje tid og fleire ulike arbeidsprosessar. Så om jernvinna var driven av spesialistar som ikkje hadde umiddelbar tilknyting til området der jernframstillinga tok stad, ville det vere rimeleg å anta at ein skulle finne restar etter bustadhus eller i alle fall eldstad i nærleiken av jernvinneplassen. Bortsett frå blestertufter, er det ikkje funne noko bustadhus som vitnar om overnatting over lengre tid. Ei blestertuft var som regel delt inn i to rom, med omnen i det ein rommet og belgane for å skaffe trekk i det andre. Ved eventuell overnatting kan ein ha sove i belgrommet og bruka utandørs eldstader (Narmo 1996:138).

Undersøkingar på Møsstrond viser at golvararealet i den delen av tufta utan omn var ca 10-15 m². Det er heller ikkje påvise noko kulturlag her (Martens 1988:124-125). Blestertuftene har dermed mest sannsynleg ikkje ha vore permanente bustadar. I Valdres og Gausdal derimot har nokre blestertufter med datering frå ca 1270-1400, boligrom med eldstad. Dette kan tyde på at jernvinna kunne ha vore driven som ei eiga sjølvstendig utmarksnæring i dette området (Narmo 1996:138). T.d. ved spesialistar som arbeidde under ein storbonde. Ikkje før nærmare år 1300 har ein belegg for busetnad over lengre tid på jernframstillingsplassane i Sør-Noreg. Det gjer at tidlegare i mellomalderen og yngre jernalder er det mindre sannsynleg at jernframstillinga føregjekk heilt uavhengig av lokale gardar. Jernet kunne likevel bli framstilt av spesialistar som arbeidde under ein mektig høvding eller storbonde, og som fekk kost og losji på lokale gardar eller støylar.

I andre delar av landet kan det ha vore eit større innslag av organisering utanfrå jernframstillingsområda. Til dømes er det i Nidaros funnet ein særdeles stor metallverkstad, der blant anna jern vart bearbeidd på 1100- og 1200-talet (Espelund 2005:89,92) Trøndelag er eit område der erkebiskopen eigde store område med leiglendingar, og difor kunne kontrollere produksjon, omsetning, transport og kanskje smiing til ferdige produkt (Espelund 2005:137). I dei indre delar av Sør-Noreg kan det virke som bøndene var meir sjølveigande, og difor kunne ha meir kontroll over denne produksjonen, samt handel og distribusjon (Espelund 2005:138). Det kan dermed sjå ut som det er eit skilje mellom Trøndelag og dei indre delane av Sør-Noreg. Der jernframstillinga og handelen i Trøndelag var meir organisert av mektige personar utanfor bygda og lenger sør var jernframstilling og handel styrt meir lokalt.

Smeden og smedens rolle Smeden har hatt ein veldig viktig stilling i samfunnet frå jernalderen og nesten heilt opp til vår tid. Smeden har vore naudsynt, men også frykta. Smeden og smedarbeid blir i segn og myter knytt til dvergar og andre mystiske vesen (Espelund 2004:112-114). Smeden har også hatt ein plass i gudeverda, ikkje berre i den norrøne, men også i den greske og romerske (Espelund 2004:82). I historiske tekstar frå mellomalderen får me vita namnet på fleire smedar, medan jernprodusentar ikkje er nemnt (Narmo 2003b:29).

Graver med smedreiskap er ein stor og viktig del av fornminna frå tida før kristninga i Noreg. Ei smedgrav blir av Eldrid Straume definert som ”Ei grav der smedverktøyet utgjer den einaste eller den dominerande del av gravgåvene i forhold til anna utstyr – som våpen og andre arbeidsreiskapar” (Straume 1986:46). Den største og mest kjende smedgrava i Noreg er funnen på garden Byggland i Morgedal i Kviteseid kommune. Grava inneheldt 65 gjenstandar, og i tillegg til smedreiskapar var det våpen og andre jerngjenstandar som bissel, beslag osv (Espelund 2004:94). Dette tyder på at smeden trulegvis var høgt ansett i yngre jernalder. På Gotland fins det fleir gardar med namnet ”smiss”, Wilhelm Holmqvist meiner dette tyder på at gardane ein gong var eigde av smedar og difor at smedane var frie og relativt velståande (Holmqvist 1979:45). Andre indikatorar på at smeden var av høg sosial status, er historier fortald om meistersmedar i sagaer og lover som gjer forskjell på smedar og visse andre handverkarar og vanlege frie menn (Thålin-Bergman 1979:102). Likevel er det ikkje sikkert at funn av rike smedgraver nødvendigvis betyr at smeden sjølv hadde ein høg sosial status i jernalderen. Det er ikkje sikkert den gravlagde var smed, t.d. kan den gravlagde ha vore den med overordna kontroll over jernframstilling og jernsmiing. Gravene må uansett bli tolka som at jernet trulegvis var ein viktig ressurs i yngre jernalder. Det har vore viktig for den gravlagde eller etterkommerane å markere kontroll over distribusjon og formidling av jern eller å markere dugleik som smed (Tveiten 2005:80). Truleg var det forskjell på smedar, nokon var meir dyktige enn andre og laga meir avansert reiskapar, våpen o.l. Enkelt smiearbeid gjorde bonden på kvar enkelt gard (Espelund 2004:82), medan meir avansert smedarbeid kanskje vart gjort av meir spesialiserte smedar. Det har vorte funnen ”verktykasser” som inneheld reiskapar til smeden, bl.a. ved Mästermyr i Sverige (Thålin-Bergman 1979:102). Desse verktykassene kan ha tilhøyrd spesialiserte meistersmedar som reiste rundt og tilbydde sine tenester der det var behov for det.

Gjennom Magnus Lagabøtars landslov frå 1276 er smier i utmark kjent, men å finne smier i utmark kan vere vanskeleg. Smiene i jernalderen og langt ut i mellomalderen var ein enkel forsenking i grunnen (Thålin-Bergman 1979:106). Likevel er det på Rødsmoen funnen regulære smier i utmarka datert til mellomalderen. Smiene på Rødsmoen låg langs gamle veifar i skogen, ofte nær vegkryss i utmarka. I nærleiken ligg også kolgroper som forsynte smiene med kol (Narmo 2003:64-65). Om ein finn kolgroper utan klar affinitet til jernvinner, kan det tenkjast at det fins ei utmarkssmie i nærleiken. Som nemnt tidlegare er det forskjell mellom smiekolgroper og ”vanleg” kolgroper. Dette kan tyde på at det var to grupper involvert i jernproduksjonen. Kanskje var det omreisande meistersmedar som dreiv utmarkssmiene. Me kan skilje mellom primærsmiing og sekundærsmiing. Primærsmiing er når ein reinsa luppen for slagg, sekundærsmiing var å framstille ferdige emnejern eller smi ferdige reiskapar, våpen o.l. (Magnusson 1999:394). Om det var primærsmiing eller sekundærsmiing eller kanskje begge delar som føregjekk i utmarksmiene er ikkje lett å svare på. På eit hengsel på ei dør frå Rauland øvst i Telemark står det skrive i runer: ”Hake Bjørnson eig meg. Svein Åsmundson smidde meg. Asolv risset meg, og låst, neste onsdag etter Olavsmesse i det sjette år av vår verdige herre Magnus, Noregs konge, regjering” (Espelund 2004:49). Dette stammar frå høg-mellomalderen. Og støttar inntrykket av jernprodusenten og smeden som vidareeforedla var to forskjellige personar. Etter reduksjonsprosessen i omnen måtte jernet vidareforedlast i ei smie. Det er mogleg at det uforedla jernet vart transportert til andre stader for vidareforedling. Mangfaldig empiri viser at vidareforedlinga av jernluppen i ei esse i stor grad ikkje skjedde på jernframstillingsplassane, men hovudsakleg andre stader (Narmo 1997:157). Det er ikkje funne noko eintydige teikn til smier på jernframstillings plassen. At vidareforedlinga skjedde på ein annan plass, kan også tyde på at fleire grupper var involvert under jernproduksjonen. Det kan også tenkjast at rituelle og religiøse aspekt kunne gjera seg gjeldane og dette var ein grunn til at jernframstilling og smiing måtte skiljast. Herding av jernet var ein stor kunst, og smedane hadde sine eigne ”oppskrifter” på korleis å herde jernet. Denne kunnskapen vart antageleg helst ikkje delt med andre (Espelund 2004:87). Og kanskje fordi smeden heldt mykje av kunnskapen om smiing hemmeleg er det knytt såpass mykje overtru til smeden og smeden sitt virke.

[endre] Kva var drivkrafta bak jernframstillinga?

Eit gardsbruk sitt forbruk av jern i yngre jernalder og mellomalder har vore forslått til å vere rundt 1 kg i året (Narmo 1996:148), medan kvar person i Noreg i dag brukar ca 400 kg i året (Espelund 2004:29). Det viser kor viktig og dyrebart jernet var i yngre jernalder og mellomalder og ein må rekne med at jernreiskapar som vart øydelagd vart smidd om fleire gonger før det vart tatt i bruk ”nytt” jern.

På dei fleste jernframstillingsanlegga som har vore arkeologisk undersøkt, ser det ut til at når jernvinnene har vore i drift har dei produsert jern i mengder som med god margin steig over det som gardsbruka i området hadde behov for. T.d. på Møsstrond har det vore gjort eit overslag på at ca 10 000 kg jern vart produsert i året i tidsromet 950 til 1150 e.kr. (Martens 1987:73). Dette indikerer at jernet ikkje vart produsert berre for å dekke lokale behov, men at ein sannsynlegvis produserte med tanke på sal eller bytte. Likeins har årsproduksjonen frå berre eit av dei mange jernvinneanlegg på Rødsmoen i Åmot i tidsromet ca 950-1300 e.kr. vore tilstrekkeleg til å dekke i alle fall halvparten av den lokale etterspørselen (Narmo 1997:131). Ein kan tenkje seg at gardar har gått saman for å produsere jern, men likevel er mengda jern altfor høg for å berre dekke behovet på gardane. Det ser dermed ut til at mykje av det arkeologiske materialet peikar mot at jern ikkje berre var produsert til eiga forbruk, men for ein større marknad. Sidan jernet var ei ettertrakta vare, egna det seg antageleg ypparleg som byttevare.

I dei marginale områda der me ofte har funne jernvinner var det bortimot umogleg å overleve berre ved å utnytte jordbruk. Det var nødvendig å utnytte andre økologiske nisjar som t.d. fangst (Martens 1987:74) Jernframstilling kunne også utgjere ei nisje, og ein kunne bytte jern mot nødvendigheitsvarer og statusvarer. Jernframstillinga kunne også ha vore eit hovuderverv, ved at eit gardsbruk produserte jern og brukte det til å bytte til seg tilnærma alt det dei trong. Undersøkingar frå Østerdalen tyder på at jernframstillinga gjekk langt utover å dekke eit hushalds primære behov, og jernframstilling som hovuderverv kunne vere mogleg (Narmo 1997:137).

Vikingtida var ei særs ustabil tid i Noreg, og etterspørselen etter jern til våpen må ha vore stor. Det var også ei ekspansiv periode og båtbygging måtte resultere i ein etterspørsel etter jernnaglar, og også jern til reiskapar. Med såpass stor etterspørsel etter jern, kunne ein forvente at jernframstillinga gjennom vikingtid var stor for å dekke dette behovet. Det var også den oppfatninga ein hadde i tidleg arkeologisk forsking før C14 metoden vart tatt i bruk, som fylgje av mange gravfunn rike på jern frå vikingtid (Espelund 2005:138). Undersøkingar har likevel vist at jernframstillinga i vikingtida ikkje var så stor som ein kunne forvente, og ikkje før i sein-vikingtid tok omfanget seg opp (Narmo 2003:61). Rundt år 700 er det ein markert nedgang i jernframstillinga (Narmo 1997:189). Samtidig så går den eldre typen omn, gropsjaktomn, ut av drift (Narmo 1996:14). Overbeskatting av furu har vore peikt på som ei av grunnene til dette. På 700-talet opphøyrar den største jernframstillinga i Aust-Noreg, omtrent samtidig blir storhaugane anlagt (Narmo 1997:189). Bjørn Myhre ser desse i samanheng med danninga av små riker, gryande statsdanning, ustabile forhold i samfunnet (Narmo 1997:189). Noko som også kan fortelje om eit samfunn i endring er overgangen frå urnordisk til norrønt språk, som fell saman med det teknologiske skiftet i jernframstillinga (Espelund 2004:39). Om ein produserer ei vare i dagens samfunn og det er stor etterspørsel etter varen, vil ein produsere meir for å dekke etterspørselen og tene meir. Det kan hevdast at om det var stor etterspørsel etter jern i jernalder og mellomalder ville dei jernproduserande gardsbruka senke produksjonen i staden for å auke den. Ein må rekne med at om det var stor etterspørsel fekk ein bytte til seg meir per kg jern, dvs at ein kunne senke produksjonen og arbeide mindre for å dekke eit gardsbruks behov for varer og statusgjenstandar (Narmo 1996:195). Den totale jernproduksjonen kunne likevel vere den same eller til og med auke. Dette fordi fleire gardsbruk kunne ta sjansen med å gå i gang med jernframstilling. Altså i tida før sein vikingtid var ikkje etterspørsel ein avgjerande faktor for storleiken på jernframstillinga, det måtte altså vere andre faktorar som verka inn. Om me går utifrå at det var fjellgardar som produserte jern, vil det vera naturleg at dei inngjekk i eit byttenettverk for å skaffe det dei trong i bytte mot jern. Ein marginal fjellgard er avhengig av ein stabil bytte partner, som til ein kvar tid ville gje dei det dei trong. Vikingtida var turbulent, det var ein gryande statsdanning, og mykje konfliktar. Dette betydde færre stabile byttepartnarar, og jernframstillinga som bi- eller hovud geskjeft kunne ikkje bli oppretthaldt på mange fjellgardar, og det vart ein nedgang i jernframstillinga. Rundt år 1000 vart det meir stabile tider, og ein framvekst av marknadsplassar og bydanningar. Dette gjorde at det vart mogleg å busette seg i meir marginale område der jordbruket aleine ikkje var nok til å oppretthalde eit gardsbruk. Då ein kunne framstille jern som bi- eller hovudgeskjeft sidan det no fans stabile byttepartnerar, og omfanget av jernproduksjonen auka (Narmo 1997:189-190).

Politiske konfliktar kan bety samanbrot i byttenettverket, noko som vil resultere i nedgang i jernframstillinga. Så lenge jernprodusentar ikkje har noko stabil byttepartnar, vil etterspørselen etter jern vere irrelevant (Narmo 1997:190). Noko større jernframstilling vil såleis ikkje ta seg opp at før det er stabile busetingsstrukturar og byttepartnerar, og det ser ikkje ut til at skjer før i sein vikingtid. Antageleg var det nettopp difor gravene var så rike på jern, sidan jern var mangelvare og dermed eit status symbol.

[endre] Handel og varebytte

Ved å fokusere på perioden yngre jernalder til mellomalder, omfattar oppgåva 600-700 år med jernframstilling. I løpet av eit så stort tidsrom vil samfunnet ha forandra seg betrakteleg. I denne perioden får vi både innføringa av kristendommen og statsdanning. Jernframstilling og distribusjon må difor ha skjedd innafor fleire ulike sosiale, økonomiske og religiøse kontekstar. Kva var handel i jern- og mellomalder? Som nemnt ovanfor kan det ikkje vera eit eintydig svar på dette. Gåvebytteøkonomi var antageleg ein sentral transaksjonsform i denne perioden. Ei gåve kravde ei gjengåve, og gåvebyttet etablerte ein forbinding mellom givar og mottakar. Det er dette Polyani omtaler som resiprositet. Utveksling av varer og ting var innvoven i kulturelle mønstre og sosiale strategiar, og hadde andre sider enn dei reint økonomiske (Skre og Stylegar 2004:52). Ei anna transaksjonsform som trulegvis var viktig var det Karl Polyani kalla redistribusjon.

Gåvebytte omfatta ofte luksusgjenstandar og prestisjevarer (Baug 2001:92) Vidareforedla jern smidd til flotte våpen og avanserte gjenstandar kunne nok vere del av gåvebyttenettverk, men jern som standardisert form, jernbarre, var nok antageleg eit meir kvardagsleg produkt og del av eit redistribusjonsnettverk. Eit eksempel på eit redistribusjonsnettverk kan ein kanskje finne i Telemark. Rundt 1100 e.kr. levde den mektige Dag-slekta i Skien i nedre Telemark og den kontrollen dei hadde over handelen med innlandsområdet i Telemark var antageleg ein viktig basis for familien si makt (Martens 1987:79). Overskotet av nytteprodukt vart utveksla med produkt som vart brukt til å utbygge og understøtte slekta sin sosial status og politiske makt. Det treng ikkje ha vore noko direkte forbindelse mellom jernprodusentar og Dag-slekta, bortsett frå at jernprodusentar inngjekk i det same redistribusjonsnettverket som Dag-slekta har stått i sentrum for (Christophersen 1987:121). På den andre sida kan det og tenkjast at det var spesialistar som arbeidde direkte for Dag-slekta, t.d. som jernprodusentar, men meir truleg som smedar som vidareforedla jernet.

Mykje av jernframstillinga føregjekk i innlandet, medan det budde mest folk i kystområda. Dette gjer det sannsynleg at handel med jern førekom. Men korleis kan denne handelen bli avdekka arkeologisk? Jernbarrar har vore tolka som indikator på ein organisert handel med jern (Tveiten 2005:83). Funn av jernbarrar vil også tyde på meir spesialisering i jernframstillinga. Elver og innsjøar var naturlege transportårer, som ville forenkle handelen over lengre avstandar. Elvene måtte likevel vere store nok og rolege, og innsjøane måtte vere av ein viss storleik. Sverre Steen framla i 1934 ein teori om at elvene i Noreg var prega av for mykje stryk og for mange fossefall til at dei kunne ha vore brukt som transportårer (Resi 1987:98). Likevel har nok elvene truleg vorte bruka, ved at ein lasta om og transporterte produkta på land forbi dei verste stryka. Lausfunn av jernbarrar kan tyde på handelsveg, ein kan lett tenkje seg at enkelte jernbarrar vart tapt ved transport på hesteryggen. Sjølve varebyttet føregjekk mest sannsynleg på marknader ein eller fleire gonger i året, desse marknadene varte ikkje lenge og har neppe resultert i noko varig bebygging, noko som gjer dei vanskeleg å gjenkjenne arkeologisk (Martens 1988:130). Det er rimeleg å tru at desse marknadsplassen har oppstått etter regionale behov og ikkje som resultat av at ein større politisk makt som ville kontrollere handelen. Utover i mellomalderen kan det likevel tenkjast at i alle fall dei større marknadsplassane har vorte underlagt politisk styring (Martens 1988:137). Det er lite arkeologisk spor etter handelsvegar og marknadsplassar, men det kan tenkjast at handelsvegar og marknadsplassar har vore meir eller mindre kontinuerleg i bruk heilt opp til den moderne anlegginga av vegar.

[endre] Nedgangen

I 1349 råka Svartedauden landet, den og andre pestar som følgde tok livet av ein stor del av befolkninga i Noreg. I 1349 var folketalet i Noreg 500 000, medan det i 1520 låg på rundt 180 000 (Espelund 2004:170). Svartedauden har ofte blitt framlagd som hovudårsaken til nedgangen og slutten på jernproduksjon med sjaktomn med slaggavtapping. Svartedauden la mange bygder aude, stabile byttenettverk braut ned, og dei som overlevde pesten hadde nok av jern etterlate av dei som døde. Men om svartedauden var årsaka til at jernframstillinga stoppa opp burde nedgangen skje samtidig i alle jernvinnebygder. På Møsstrond og i Bykle-Vinjeheia ser det ut til å vere ein brå nedgang frå 1200. Det ser ut til at nedlegging av garder i dette området skjedde før svartedauden. Blant årsakene til denne krisa har ein peika på ein nedgang i klimaet som skjedde rundt år 1200 (Martens 1988:125-126). Etter år 1350/1400 ser jernvinna ut til å forsvinne fullstendig (Narmo 1996:196). Og sjølv om Evenstadomnen vart tatt i bruk seinare, kom jernproduksjonen i bygdene aldri til å nå slike høgder som den gjorde i løpet av yngre jernalder og mellomalder.