Brukar:Dittaeva/Afrikastudier/Modul F/Den historiske bakgrunn for framveksten av Apartheid-regimet etter 2. verdskrigen
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Denne oppgåva vil drøfte den historiske bakgrunnen for Apartheid-regimet som vaks fram i Sør-Afrika etter 2. verdskrigen. Meir konkret vil det seie fram til 1948 då Det nasjonale partiet kom til makta.
Innhaldsliste |
[endre] Innleiing
Apartheid er eit Afrikaanerord som betyr å halde frå kvarandre, eller separere, ulike rasar. Apartheidpolitikken gjekk ut på å skilje det som vart kalla for ulike rasar frå kvarandre i Sør-Afrika, den innebar også ei diskriminering av "lågare rasar", altså andre "rasar" enn den "kvite rasen". Hovudsakleg skulle ein skilja kvite frå ikkje-kvite, men også svarte frå såkalla "coloureds" og ei vidare oppdeling av av "coloureds" og svarte etter "stamme" og avstamming. (Meir om oppdelinga?) Første bruken ein kjenner til av ordet var i ein tale av seinare statsminister Jan Smuts i 1917 (kjelde: apartheid@wikipedia, geowebside), men det var først i 1948 at det var med som ei namngjeven del av politikken som vart ført og formulert i lover frå særleg 1949-1950, men også framover.
[endre] Europeisk busetjing i Sør-Afrika
Europearar busette seg tidleg i Sør-Afrika, Kapp-kolonien vart etablert i 1652 av nederlendarane, og vart etterkvart busett av kalvinistisk kristne mest frå Nederland og Tyskland. 150 franske hugenottar kom også til etter religionsforfylgingane i Frankrike i 1688-1689, og nokre skandinavar og skottar. Desse innflyttarane var bønder som trengte mykje land for fedrift, og vart etterkvart kalla for "boer" (nederlandsk for "bonde") og seinare for "Afrikaaner".
Desse første innvandrarane kom i ei tid då slaveriet auka og det var lenge til slaveriet først vart lyst lovlaust av dei britiske myndighetene. Innvandrarane hadde difor med seg, og tok lokale folk som slavar. Sjølv om innvandringa stoppa opp på byrjinga av 1700-talet, vaks befolkinga fort og europearane trong meir arbeidskraft. Slavane vart innført eller tekne frå den lokale Khoikhoi-befolkninga som vart lagt heilt under europeisk styre etter at boarane flytta lenger innover i Sør-Afrika på 1700-talet.
Boerbefolkninga baserte seg frå byrjinga på erobring av afrikanarane og utnytting av dei og importerte slavar som arbeidskraft. Dette er eigentleg ikkje noko annleis enn utviklinga i resten av Afrika på den tida, forskjellen var at Boarane var meir isolert frå Europa og utvikla sin eigen "ikkje-europeiske" identitet. Dei vart ikkje påverka av opplysningstida, med spirene til menneskerettar og kampen mot slaveriet, i særleg grad. På den andre sida vart Kapp-kolonien frå 1795 til 1815 lagt under britisk styre, noko som innebar slutt på handel med slavar og slutt på slaveriet i 1807 og 1833. Og i 1828 vart "hottentotter og andre frie, farga personar" (Simensen 2004) likestillt med kvite.
Etter at Kapp-kolonien vart teken av Britane på byrjinga av 1800-talet byrja boarane å sjå etter nytt land der dei ikkje ville vera under britisk styre. Dei la då ut på det som har vorte kalla "Det store trekket" frå 1835 til 1841. Det store trekket var fleire tusen boarar som flytta endå lenger innover i landet. Der vart Oranje-fristaten og Transvaal etablerte, Natal var også del av området dei flytta inn i, men vart britisk koloni i 1843. Sjølv om trekkboarane i byrjinga ikkje var så mange hadde dei etablert ei befolkning på 45 000 innbyggjarar i 1870[Simensen 2004, s. 188].
[endre] Nye statar
Tidlege forsøk på å samla boarane om ein felles kulturell identitet hadde stranda i Kapp-kolonien[The Creation of Tribalism in ... s. 22] og det var heller ikkje så veldig mange som var med på "Det store trekket" innover i landet. Etterkvart som dei kom i konflikt med britane og også fekk større motstand frå Zulu-riket og Ndebelane enn dei hadde fått frå andre afrikanske folk styrka denne identiten seg, og ein fekk ein "Afrikaaner-nasjonalisme".
Britane si innblanding hadde tydlegvis liten effekt på boarane som etablerte Transvaal Republikken. I forfatninga til Transvaal som vart anerkjent av Storbritannia i 1854 stod det: "Folket vil ikkje tillata nokon likskap mellom ikkje-kvite og kvite innbyggjarar" (Simensen 2004), 26 år etter at det motsette var vedteke av det britiske styret.
I 1843 vart også boerområdet Natal gjort til britisk koloni, også her førte det til at boarane trakk lenger inn i landet. I denne tida støytte både britane og boarane på Xhosaene og Zulu-riket som ikkje var så lette å leggja under seg som Khoi-folket. Samanstøytar med desse førte til enkelte militære nederlag. Eit slikt nederlag kom når boarane kom inn i Zululand i Natal. Under forandlingar med Zulukongne "Dingane" fekk boarane nesten heile Natal i bytte mot ein flokk storfe, men i i februar 1837 enda forhandlingane med massakreringa av 360 boarar (Simensen, EB). Rundt 1860 var settlerbefolkninga stige til 300 000, men dette var framleis berre ein liten del av den afrikanske befolkninga på 2 - 4 millionar (EB, history of south africa). Settlarane tok over landet og afrikanarane vart pressa inn i små reservat i utkantane eller som øyer i koloniane. Nokre av desse øyene vart til "bantustans"1 etter 1948.
Sjølv om britane erklærte at rasane ikkje skulle diskriminerast når dei okkuperte Natal i 1843, kom ein kommisjon allereie i 1854 til at dette var "fullstendig ugjennomførbart" (Simensen 2004). Sjølv om slaveriet vart ulovleg hadde dette lite å seia for afrikanske arbeidarar og "Masters and Servants Ordinance" loven som kom i 1841 gjorde det kriminelt å forlate arbeidet og gav arbeidsgjevarane vide fullmakter (EB <http://search.eb.com/eb/article?tocId=44062>).
[endre] Uavhengighet
Ved byrjinga på 1900-talet var altså storparten av Sør-Afrika overteke av det kvite mindretalet som brukte det afrikanske fleirtalet som arbeidskraft. Noko av denne arbeidskrafta var pressa inn i små "reservat". Sjølv om britiske lover tidleg formulerte likheit for loven for alle rasar, var praksisen alltid ein annan, og heilt klart ikkje den same i boerdominerte deler av landet. Folk av blanda opphav vart diskriminerte frå byrjinga av den nederlandske okkupasjonsmakta (EB <http://search.eb.com/eb/article?tocId=44060>).
Boarane vart meir bevisste seg sjølve og grunnla i 1880 "Afrikaner Bond". I denne perioden som fylgde oppsto det eit skilje i politikken, mellom boarar og britar. Britane hadde interesse i at det afrikanske (svarte) jordbruket utvikla seg både av ideologiske og kommersielle grunnar. Dei vart difor også støtta av dei få svarte som hadde stemmerett. Boerpolitikarane som seinare tok makta med "Herzog" i spissen ville innskrenka stemmeretten meir (EB <http://search.eb.com/eb/article?tocId=44075>).
Forholdet mellom britar og boarar vart vidare svekka etter at ein gjorde eit mislukka forsøk på å ta Transvaal i 1895, noko som førte til at Cecil Rhodes måtta gå av som statsminister i Kapp-kolonien pga. sin rolle i kuppforsøket.
I 1899 braut det ut krig mellom boarane og britane som varte til 1902. Britane introduserte i denne krigen bruk av konsentrajonsleiarar der over 20 000 Afrikaanerkvinner og -barn døydde i tilleg til rundt 14 000 Afrikanarar (EB <http://search.eb.com/eb/article?tocId=44078>), boerstyrkane vart redusert frå rundt 87 000 til rundt 20 000. Boarane måtte overgi seg, men i avtalen som resulterte fekk dei sikra seg mot at afrikanarar skulle få stemmerett.
Boarkrigane og konkurranse med afrikanarane innan jordbruk og gruvedrift gjorde at boarnasjonalismen fekk gode vilkår til å veksa seg sterk. Saman med ein sterkt veksande økonomi som følgje av gruvedrift gjorde dette kolonien meir uavhengig. I den nye Sør-Afrikanske unionen fekk boarane mykje makt. Raseskilje hadde allereie på slutten av 1800-talet vorte innført på skular, i kyrkjer, sjukehus og innan idretten, og stemmerett for coloureds og nokon få svarte vart stramma inn til berre å gjelda den opprinnlege Kapp-kolonien.
På byrjinga av det nye hundreåret kom det fleire nye lover som var viktige som grunnlag for apartheid politikken. Kvite bønder opplevde konkurranse frå svarte bønder. Dette gjorde at kvite bønder vart favorisert av mundigheitene og i 1913 fekk ein ny jordlov. Denne "Native Lands Act" gav afrikanarane 7% (seinare 14%) av landet som før for nokre hundre å sidan hadde vore 100% deira. Den innførte også begrensingar på kor mykje jordbruk afrikanarane kunne driva på "kvitt" land, og førte til at det vart jordmangel i dei 7% områda som var fordelt på reservat. Jordmangelen førte til at afrikanarane måtte søka arbeid hjå kvite utanfor reservatet. Kvite gruvearbeidarar følte seg pressa av svarte gruvearbeidarar som jobba for langt mindre lønn. Dei organiserte seg i det nye arbeidarpartiet, svarte vart deira største fiende og i 1926 vart ei "Mines and Works Act" innført. Denne lova gav kvite arbeidarar einerett på høgt betalte og faglærde arbeidsplassar.
Etter at unionen vart gjort uavhengig i 1910 var det boarane som heldt på makta, stemmeretten vart difor ikkje utvida, men avskaffa heilt for afrikanarane i 1936. Nasjonalismen berre auka og i mellomkrigstida støtta ein seg på det fokuset som det vart lagt på nasjonar etter slutten på 1. verdskrigen. Ein meinte at det var heilt naturleg og rett at landet vart delt opp etter kva "nasjonalitet" innbyggjarane hadde.
[endre] Konklusjon
Det er lett å sjå på korleis dei tidlege innvandrarane til Sør-Afrika utnytta slavar og lokale folk til eiga arbeidskraft, og dra slutningen at kvite i Sør-Afrika har lang tradisjon for Apartheid. Så enkelt er det likevel ikkje. Å handla erobra, utnytta og selja afrikanske folk var ikkje noko som berre vart gjort i Sør-Afrika, likevel var det berre i Sør-Afrika at Apartheid faktisk vart sett i system. Apartheid var heller ikkje berre eit system for utnytting av afrikansk folk, det var eit system for å skilja ulike "folk" eller "rasar" frå kvarandre.
Sjølv om innvandrarane til Sør-Afrika skilde seg ut med å tidleg slå seg ned som jordbrukarar innover i landet, var den britiske innverknaden på kysten sterk og kunne nok vore sterkare innover i landet også. Det er er difor ikkje "sjølvsagt" at apartheid oppstod i Sør-Afrika.
"Boernasjonalismen" og den makta boarane fekk i ein den Sør-Afrikanske unionen har vore avgjerande for innføringa av Apartheid etter 2. verdskrigen, men grunnlaget var lagd lenge før. Både boarar og britar var avhengige av afrikansk arbeidskraft og boarane var delvis isolert frå vestlege ideal frå opplysningstida. Etableringa av dei ulike delene av unionen hadde også vore ein konstant "grense-kamp" mot afrikanske folk, der europearane viste seg overlegne teknologisk. Med grunnleggjinga av dei nye boerstatane på midten av 1800-talet ser ein også byrjinga på apartheid formulert i lovverket, med grunnlova til Transvaal. Rasetenking var på byrjinga av 1900-talet utbreidd også i den vestlege verda og etter 1. verdskrigen kunne ein også støtta seg på tankane omkring nasjonen som var viktige i fredsoppgjeret.
Når kvite etterkvart fekk konkurranse frå farga folk vart så rasetenking formulert i lover og politikk som favoriserte dei kvite som sat med makta og stemmeretten.
[endre] Notar
[endre] Kjelder
- en.wikipedia: "Afrikaner", "Apartheid", "History of South Africa", "Afrikaner Calvinism",
- britannica: "history of South Africa",