Kvantemekanikk

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Kvantemekanikken er ei grein innan fysikken. Han vart utvikla i perioden 19251928, som eit svar på at den klassiske mekanikken forutsa andre resultat enn dei målte i ein del avgjerande fall. Kvantemekanikken seier at i bundne fysiske system er materien i realiteten kvantisert. Denne kvantiseringa går imidlertid over så små storleiksskalaer at den er vanskeleg å leggja merke til. For prosessar som involverer atomære og subatomære storleikar spelar kvantemekanikken ein avgjerande rolle, til dømes

[endre] Aksiomatisk oppbygging

Kvantemekanikken baserar seg på fire grunnleggjande postulat:

  1. Tilstanden til eit fysisk system kan skildrast fullstendig ved ein tilstandsfunksjon |Ψ>. Denne funksjonen må oppfylle schrödingerlikninga.
  2. Alle observerbare storleikar på systemet kan lesast ut frå funksjonen |Ψ>. Til einkvar observerbar storleik A høyrer det i kvantemekanikken til ein lineær operator Â.
  3. Forventningsverdien av ein observerbar storleik A er gjeven ved <A> = <Ψ|Â|Ψ>. Altså kan vi rekne ut kva gjennomsnittet av fleire målingar vil bli ved hjelp av operatoren  og eit indre produkt mellom |Ψ> og den komplekskonjugerte <Ψ|.
  4. Ei måling av ein observerbar storleik A kan kun gje som resultat ein av eigenverdiane an til operatoren Â. Rett etter målinga er systemet i tilstanden Ψn svarande til den målte eigenverdien, men etter kvart kan systemet skli over til andre eigentilstandar.

[endre] Kvantemekaniske resultat

Eit av dei viktigaste resultata frå kvantemekanikken er Heisenbergs uskarpheitsrelasjon. Erwin Schrödinger spelte også ei viktig rolle i kvantemekanikken, og kom med schrödingerlikninga.

[endre] Sjå også

  • fotoelektrisk effekt
  • plancks strålingslov