Amfibisk krigføring
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Amfibisk krigføring innebèr åtak på landbaserte mål med militære styrkar frå skip. Amfibisk krigføring krev landgangsfartøy eller helikopter for å transportera soldatar til land frå skipa som har ført dei til området.
Målet med å landsetja soldatar frå skip er å avgjera konfliktar. Rein sjøkrig har sjeldan ein avgjerande effekt, og marsj over land er ikkje alltid eit alternativ. Mange land har eigne styrkar med marineinfanteri for dette føremålet. For tida er det amerikanske marinekorpset det største, og det einaste med eigne landgangsfarty og eige flyvåpen. Halvparten av marineinfanteristane i verda høyrer heime i denne avdelinga.
Eit amfibisk åtak er ein av dei mest vanskelege militære operasjonane. Det krevst koordinering av eld frå skip og luftfarty, medan bakkestyrkane skal landsetjast på ei kystlinja som er kontrollert av fienden – som ofte har ein enorm fordel på grunn av det opne landskapet på dei fleste strender.
invasjonen av Normandie, Slaget om Iwo Jima og Falklandskrigen er nokre av dei mest vidgjetne amfibiske operasjonane i historia.
Ei planlagd militær landsetting som går føre seg utan kamphandlingar kallast ei administrativ landsetting.
Innhaldsliste |
[endre] Historie
[endre] Før første verdskrigen
I krigane mellom Hellas og Persia i 499–448 f.Kr. og dei peleponnesiske krigane vart det brukt landgongsoperasjonar. Den første amfibiske operasjonen ein kjenner til er når grekarane, ifølgje Homer i Iliaden, landsette styrkar på stranda nær Troja. Det første åtaket på ei strand var truleg i slaget ved Maraton i 490 f.Kr.. Persarane etablerte eit bruhovud i eit forsøk på å invadera Hellas. Dei hadde modifiserte skip med ramper for hestane, ein forgjengar til moderne landgangsfartøy.
Romarane tok Kartago med ein landgongsoperasjon i 202 f.Kr., og Julius Cæsar gav jamvel styrkane sine særskilt trening i landgongar før han invaderte England i 55 f.Kr.. Engelskmenna vart òg slegne av Vilhelm Erobraren etter ein landgong ved Hastings i 1066.
Mongolane freista å ta Japan med en invasjonsflåte på 1200-tallet, men lukkast ikkje. Japanarane invaderte Korea seint på 1500-talet men vart slegne attende to gonger av flåten til den koreanske admiralen Yi Sun-Shin.
Under den amerikanske revolusjonen i 1776 storma amerikanske styrkar Britisk Bahamas. Skipskanoner gjorde no at flåten kunne stø soldatane som gjekk i land, men samstundes vart det utvikla kystartilleri, som var eit trugsmål mot flåten. Krigsskip måtte no byrja å eskortera handelsskipa som kom med menn, utstyr og forsyningar. Under den amerikanske borgarkrigen landsette den amerikanske marinen gong på gong små styrkar både langs kysten og oppover elvane. Sørstatsgeneralen Robert E. Lee uttalte «Kvar flåten enn kan sendast kan me ikkje stå imot landsettingane... Me har ingenting som kan stå imot det tunge skytset hans.»
Under den spansk-amerikanske krigen utvikla den amerikanske marinen nye taktikkar for landsettingar. Dei mest kjende trefningane er då 650 marineinfanteristar tok Guantánamo Bay og 16 000 soldatar vart landsette ved Santiago på Cuba, sjølv om den sistnevnte styrken stort sett mislukkast i krigsmåla sine.
[endre] Første verdskrigen og mellomkrigstida
Under første verdskrigen var moderne amfibisk krigføring enno eit ungt felt. Både taktikk og utstyr var enkelt og ofte improvisert.
Under denne perioden var britiske Royal Marine Light Infantry (RMLI) stort sett i bruk som militærpoliti og kanonmannskap ombord på krigsskip. Dei vart i 1914 integrert med divisjonen Royal Naval Division, som var sett opp av Royal Navy. Meininga var å kjempa på land. Trass i dette måtte hærstyrkar utgjera hovudtyngda av kampstyrkane i landgongsoperasjonar gjennom krigen. RMLI vart på 1920-tallet slege saman med Royal Marine Artillery til Royal Marines.
Den første landgongen i første verdskrigen var i 1914 og enda i katastrofe. Ein større styrke frå den britiske indiske hæren vart sende for å gå i land ved byen Tanga i det som då heitte Tysk Austafrika. Tyskarane der oppdaga dei britiske førebuingane og rakk å førebu seg på invasjonen. Resultatet var at dei britisk/indiske styrkane måtte trekkja seg ut med store tap og utan det tyngre utstyret sitt.
Den allierte invasjonen mot Det osmanske riket i slaget om Gallipoli i 1915 var ein enno større katastrofe enn Tanga. Soldatar rodde i land i opne kvalbåtar eller vart frakta inn med slepebåtar. Dei uerfarne allierte soldatane vart praktisk talt slakta ned av dei osmanske forsvararane. Mange kom seg ikkje eingong ut av båtane. Ved den andre landgongen ved Suvla i august hadde dei føregjengaren til moderne landgangsfarty, den pansra «Beetle» (engelsk: Billa). 489 000 soldatar vart sette inn på alliert sida, og av desse vart 252 000 drepne, skadde eller sjuke. Tala for dei tyrkiske forsvararane var rundt ein halv million mann i forsvar, og rundt halvparten av desse drepne, skadded eller sjuke.
I mellomkrigstida utvikla den amerikanske marinen og marinekorpset spesialisert utstyr for landgongar. Nye landgongsfarty og amfibiske køyrety vart prøvde ut. Skipa vart lasta slik at ein kunne lossa dei på ein føremålstenleg måte; ikke slik som tidlegare, berre for å maksimera kva ein kunne ta med. I 1910 hadde marinekorpset etablert skulen for amfibiekrigføring som dei hadde i New London, Connecticut, og under general John Lejeune utvikla dei ein ny doktrine, publisert i 1934 som Tentative Landing Operations Manual, ein manual som til ein viss grad framleis er aktuell.
[endre] Andre verdskrigen
I løpet av stillehavskrigen vart det gjennomført eit utal landgongsoperasjonar, først under den japanske ekspansjonen, deretter under den allierte «øyhoppinga» for å driva japanarane attende. Japanarane lot dei amfibiske styrkane sine svinna vekk etter framgongene de hadde hatt fram til 1942, og førebudde seg heller på statisk forsvar av områda dei hadde vunne. I mellomtida perfeksjonerte det amerikanske marinekorpset og den amerikanske hæren landgongsoperasjonar. På grunn av den avgrensa storleiken til marinekorpset hadde hæren både fleire landgongsoperasjonar og fleire skip enn marinekorpset. På denne tida tok ein òg i bruk luftborne åtak bak strandlinja i samspel med landgangen.
Presis nærstøtta både frå skipsartilleri og fly frå hangarskip hjalp angriparane i å overvelda forsvararane. Samvirket mellom dei amerikanske våpengreinene sette standarden også for ettertida.
I Europa innsåg dei allierte etter det mislukka Diepperaidet i 1942 at vidareutvikling av amfibisk krigføring var heilt naudsynt før ein invasjon av det europeiske kontinentet kunne setjast i verk. Ein av dei direkte følgene av dette var at det vart utvikla mange spesialkøyrety særleg for amfibiske operasjonar. Først av desse var Amtrac (kort for Amphibious Tractor), eit amfibisk pansra køyrety. Marineinfanteriet hadde no eit visst vern i den sårbare perioden fram til dei kom opp på stranda. Amfibielastebilen DUKW, kalla Duck til vanleg, vart òg teken fram og mykje brukt. Stridsvogner vart også tilpassa symjing eller spesielle oppdrag på stranda. Dette inkluderte «teppelegging» for å betra underlaget for andre køyrety, fylling av grøfter med røyrbuntar (fascine), minerydding og berging av andre køyrety.
Dei nye køyretya spelte ei viktig rolla då invasjonen av det europeiske kontinentet endeleg vart sett i verk gjennom den største landgongsoperasjonen i historia, den allierte landgongen i Normandie. To arméar, ein britisk og ein amerikansk, vart landsett. Frå 6. juni til slutten av månaden hadde dei allierte fått i land 850 000 mann og 150 000 køyrety på det europeiske fastlandet. Andre kjende landgongar under andre verdskrigen var operasjon Torch i Nordafrika i 1942, landgongen på Sicilia i 1943 og landgongen ved Anzio i 1944.
[endre] Nyare tid

Etter andre verdskrigen vart amfibiske operasjonar mindre viktige, men ikkje uaktuelle. Framleis var det nyttig å holda fienden på tærne gjennom å kunna trua kystlinjene hans. Berre USA oppretthaldt amfibiske styrkar i same skala som under andre verdskrigen, men fekk berre brukt dei til éin stor operasjon i etterkrigstida, nemleg ved Inchon i 1950 under Koreakrigen. Der vert det sett i land 70 000 mann bak nordkoreanske liner, noko som letta trykket på FN-styrkane i Pusan og var eit vendepunkt i krigen. Etter dette hadde amerikanske flåtar i Stillehavet og Middelhavet marineinfanteri lasta klar på skip med utstyret sitt. Det vart brukt ein eller fleire forsterka bataljonar på rundt 1 800 mann per flåte.
Amfibiske styrkar leia operasjonar i Den dominikanske republikken i 1965, i Suez-krisa i 1956 og under Falklandskrigen i 1982.
Under Golfkrigen deltok ein landsettingsstyrke på 43 skip med 18 000 marineinfanteristar frå amerikansk sida. Denne styrken batt opp mellom 7 og 11 irakiske divisjonar som førebudde seg på ei landsetting som aldri kom.
Under heile den kalde krigen hadde Warsawa-pakta ståande amfibiske styrkar for å truga Noreg og landa rundt Austersjøen, Svartehavet og Middelhavet. Nato hadde sine styrkar ståande klare for mottrekk i de same områda. Amfibiestyrkane vart spådd ei kort framtid under hele etterkrigstida, men er framleis med oss.
Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
[endre] Amfibiske operasjonar
Amfibiske operasjoner deles inn i flere typer, og vanligvis nevner man fire av disse: Amfibisk landsetting, amfibisk tilbaketrekking, amfibisk demonstrasjon og amfibisk raid.
Amfibiske styrker brukes også til andre oppgaver enn disse, for eksempel evakuering av sivile fra krigssoner og elveoperasjoner. Dette siste har blitt mye brukt i de siste 20 årene, da amfibiske styrker ofte er de som er best egnet til den type operasjoner. En eksempel fra nyere tid er da USA, Frankrike og Storbritannia løftet ut omtrent 4 000 sivile fra Elfenbenskysten i november 2004. Et annet eksempel er operasjon Assured Response, hvor USA hentet ut 2 440 sivile fra Monrovia i Liberia mellom april og juni 1996.
Under planlegging av amfibieoperasjonen skal man koordinere sjøstyrker, landstyrker og luftstyrker. Dette er en av de vanskeligste punktene, og man har flere historiske eksempler på at det kan gå galt. Det praktiseres forskjellige metoder, men man utnevner vanligvis en maritim styrkesjef og en landstyrkesjef. Før styrkene er landsatt er det ofte den maritime styrkesjefen som har kommandoen over landstyrkene.
I planleggingsfasen tar man høyde for en del forskjellige faktorer i tillegg til vanlige militære operasjoner. Noen av disse er:
- Posisjoner hvor amfibiefartøyene skal laste ut mindre fartøyer og helikoptre må bestemmes på forhånd.
- Grunnforholdene på strendene man skal landsette på må utredes, både over og under vann. Man må også ha klart for seg om det er mulig å rykke videre inn i landet fra stranden.
- Minefelt og hindringer, både på land og i vannet.
- Landingssoner for helikoptre.
- Tidspunkt for landsettingen (D-dag og H-time). Her må man avveie blant annet tidevann, vær, føre, lysforhold og fiendens disposisjoner.
[endre] Amfibisk landsetting
Amfibisk landsetting regnes som den vanligste formen for amfibieoperasjon. Det er en operasjon foretatt fra sjøen mot et fiendtlig eller antatt fiendtlig område.
I forbindelse med operasjonen blir det ofte landsatt styrker fra luften, bak fiendens linjer. Dette er for å sikre egne styrker fra motangrep og for å generelt skape kaos for fienden. Operasjonen blir nesten alltid understøttet av fly i taktiske og strategiske operasjoner, for å opprette et luftherredømme over landgangsområdet.
Konseptet har vært i bruk siden før Kristi fødsel, og romerne gjorde for eksempel bruk av det i sitt angrep på Storbritannia i 1. århundre f. Kr.
I moderne tid blir tropper som skal foreta selve landgangen, transportert til like utenfor kysten av større skip (for eksempel et amfibisk angrepsskip), for deretter å gå ombord i mindre båter eller amfibiske kjøretøy, som kan gå helt inntil landingsstedet. I de tilfeller helikopter brukes, er dette for å gi sikring til selve landgangen eller som en mindre, begrenset redningsoperasjon. Det finnes også spesialbygde skip som kan transportere utstyret og soldater direkte til landingsstedet. USA, Storbritannia og Russland bruker i stor grad luftputefartøyer i slike operasjoner, fordi de har høy fart og kan bevege seg også på land (og slik landsette styrkene et godt stykke inn på stranden), i tillegg til «konvensjonelle» skip.
[endre] Døme på landsetting av US Marine Corps
Det amerikanske marinekorpset er den dominerende amfibiestyrken i verden i dag. Mange andre nasjoner bruker metoder utviklet av dem, dog på en mindre skala. Eksempelet her viser en Marine Amphibious Force (MAF) og hvordan den kan tenkes å angripe en forsvart kyst i moderne tid. En MAF er på størrelse med en divisjon, og fraktes på over 60 skip, med over et dusin krigsskip som eskorte.
Styrken som nærmer seg den fiendtlige kysten har antageligvis planlagt operasjonen minst en ukes tid. Før de forlater det amerikanske fastlandet har de en travel periode. Skipene som skal brukes ankommer i tilfeldig rekkefølge, men alt utstyret må pakkes hensiktsmessig for landgangsoperasjonen. Hvis det er tid gjør divisjonen en øvelselandgang sammen. Det er sjelden øvelser på divisjonsnivå, så hvis man kan øve sammen før den skarpe operasjonen kan man kanskje unngå å gjøre kostbare feil. I mens jobber etterretningsstyrkene hardt for å kartlegge fiendens posisjoner og mulige mottrekk.
På veien mot kysten gjør flåten styrken er lastet på forsøk på å enten unngå å bli oppdaget eller å skjule sine hensikter for fienden. Den samlede flåten ønsker å bruke bare en dag eller to på å nå den fiendtlige kysten, et tidsrom som gir tid for avledningsmanøvre, men allikevel minimaliserer tiden brukt på sjøen. Når styrken nærmer seg kysten går fly fra hangarskipene i gang med å angripe fienden.
Rundt 40 kilometer fra stranden går skipene ut i angrepsformasjon. I teorien er det da bare noen få timer til hele angrepsstyrken er på land. To tredjedeler av soldatene skal landsettes over stranden - den siste tredjedelen med helikopter. Minesveipere har ryddet en serie ankomstleder mot stranden, hver av dem en kilometer bred. Selve brohodet på stranden er rundt fire kilometer bredt. På hver side av ledene ligger et kontrollskip. Det ene inneholder den primære kontrolloffiseren og staben hans. De ligger fire kilometer ut; utenfor maskingeværrekkevidde men ikke utenfor rekkevidden til artilleri.
De to regimentene som skal landsettes over stranden laster opp to av sine tre bataljoner, klare til å gå inn i den første angrepsbølgen. Hver av disse to bataljonene sender inn to av sine kompanier. Av en styrke på 54 000 mann er det omtrent to dusin LVTP7 landgangskjøretøyer med rundt 700 passasjerer som er den første angrepsbølgen. Den første bølgen bruker rundt 25 minutter på å komme i land. Med intervaller på to minutter kommer de neste bølgene inn, fulgt av stridsvognene, støtteavdelinger og annet personell. I løpet av åtte minutter har 3 000 menn og mer enn 150 pansrede kjøretøyer og artilleri kommet i land. I bakre linje ligger seks jagere og to kryssere. Over hodene deres er opp til 400 kampfly klare.
Det tredje regimentet har i mellomtiden blitt landsatt med helikoptre. De har landet 10 til 30 km inne i landet, godt hjulpet av jagerbombere og kamphelikoptre. Den første bølgen består av 65 helikoptre som bærer en infanteribataljon og et batteri med artilleri. Noen ganger er det flere landingsområder.
Målet nå er å rydde stranden og få koblet sammen de forskjellige brohodene. Kamphandlinger foregår til et tilstrekkelig stort brohode har blitt tatt. Det må være stort nok til å romme en flyplass og et drivstofflager utenfor rekkevidde av fiendtlig artilleri. En flyplass et på plass i løpet av et par-tre dager, og da trekker hangarskipet antageligvis seg tilbake. Grunnen til at flyplassen er viktig er at det gir stor slitasje på utstyret å ta inn forsterkninger og forsyninger over stranden. Tap på grunn av mekaniske feil savnes like mye som tap i kamp.
[endre] Amfibisk tilbaketrekking
Ved en amfibisk tilbaketrekking tar man ut egne styrker fra en fiendtlig eller antatt fiendtlig kyst. Hensikten kan være å evakurere slagmarken, flytte styrkene raskt til et annet sted eller simpelthen hente ut styrker som har gjennomført oppdraget sitt.
Et kompliserende faktor her kan være at styrkene man henter ut ikke er trenet i amfibiestrid, noe som gjør jobben for marinestyrkene vanskeligere.
Den mest kjente operasjonen av denne typen er tilbaketrekkingen fra Dunkerque i 1940, hvor britene måtte mobilisere så og si alt som kunne flyte på kanalkysten for å hente ut slagne britiske og allierte styrker fra Dunkerque under angrep fra tyske styrker.
[endre] Amfibisk demonstrasjon
Dette er en villedende operasjon for å forvirre fienden. Den kan gjennomføres for å maskere egne hensikter eller størrelsen på egne styrker. Gjennomføringen kan være ved å seile styrken tilsynelatende mot et annet sted enn der landsettingen skal finne sted, eller sette i land mindre styrker.
I gulfkrigen i 1991 praktiserte det amerikanske marinekorpset denne taktikken i stor skala, og bandt opp nesten 1/4 av Iraks styrker i området.
[endre] Amfibisk raid
Et amfibisk raid eller strandhugg er en operasjon som utnytter skjul og hurtighet for å overraske motstanderen. Målområdet blir okkupert bare midlertidig, og operasjonen følges av en rask planlagt tilbaketrekning.
Denne taktikken ble praktisert av norske vikinger allerede i sen jernalder. I nyere tid så ble det utført en del raids på norskekysten av britiske og norske kommandosoldater under andre verdenskrig. Det mest kjente er kanskje Måløyraidet.
[endre] Teknologi
[endre] Farty
Det har alltid vore trong for spesialfarty ved amfibieoperasjonar. Eit tidleg døme på dette er langskipa til vikingane. Kombinasjon av god framdrift både med seil og årer og flat botn gjorde dei godt eigna til landsetting.
I nyare tid var andre verdskrigen perioden der farty for amfibiekrigføring hadde størst utvikling. Det er mange ulike typar og kategoriar. Ein kan dela dei grovt inn i større farty som er eigna for oversjøisk fart og mindre farkostar som vert brukte til å føra i land folk og materiell frå dei større fartya.
Større amfibiske farty kan delast inn i åtte kategoriar:
LHA – (Amphibious Assault Ship General Purpose) er mellom dei største skipa og har både dokk, helikopterdekk og hangar. Eit døme er den amerikanske Tarawa-klassen på omlag 40 000 tonn.
LHD – (Amphibious Assault Ship Multipurpose) liknar LHA, men kan òg brukast for kampfly av STOVL-typen (Short Take-Off Vertical Landing) som Harrier. Eit døme er den amerikanske Wasp-klassen på rundt 40 500 tonn.
LPD – (Landing Platform Dock) har dokk for landgangsfarkostar, plass for køyrety og eit lite helikopterdekk med hangar. Eit døme er den nederlandske Rotterdam-klassen på omtrent 13 000 tonn.
LPH – (Landing Platform Helicopter) er ein type med god plass for helikopter men utan intern dokk. Eit døme er den britiske Ocean-klassen på rundt 22 000 tonn.
LCC – (Amphibious Command Ship) er kommando- og kontrollskip for ein sams styrkesjef. Det bèr i tillegg noko materiell og troppar. Dei einaste som har slike skip er den amerikanske marinen, og dei har to. Dei er av Blue Ridge-klassen og er på omlag 17 000 tonn.
LSD – (Landing Ship Dock) er ofte lik LPD, men har ikkje utstyr for helikopteroperasjonar. Eit døme er den amerikanske Whidbey-klassen på rundt 16 000 tonn.
LSL – (Landing Ship Logistic) er eit forsyningsfarty som kjem med i den andre bølgja av eit amfibieåtak. Eit døme er den britiske Lyme Bay-klassen på rundt 16 000 tonn.
LST – (Landing Ship Tank) er ein større landgongsfarkost, faktisk så stor at han er havgåande. Trass i dette kan han gå heilt opp på stranda og setja i land køyrety og soldatar gjennom ei rampa i baugen. Eit døme er den amerikanske Newport-klassen.
Moderne landgongsfarkostar kan delast inn i tre hovudgrupper; LCU, LCAC og LCVP.
LCU – (Landing Craft Utility) er den farkosten som vanlegvis tek mest last. Avhengig av typen kan dette vera frå ein til fire stridsvogner eller enno fleire lastebilar eller lettare køyrety. Eit døme er den amerikanske LCU 2000-klassen på 584 tonn.
LCAC – (Landing Craft Air Cushion) er luftputefarkostar som er like store som ein LCU. Dei kan ta mindre last, men går til gjengjeld to til fire gongar så fort. Eit døme er den russiske Lebed-klassen.
LCVP – (Landing Craft Vehicle and Personell) er den minste klassen og har kapasitet til å ta 20 til 60 soldatar eller eitt til to mindre køyrety. Desse er så små at dei kan hengja på sida av eit farty i daviter.
[endre] Køyrety
[endre] LVT-/AAVP-serien
Amerikanarane har utvikla ein serie av amfibiske køyrety for å ta infanteriet relativt verna opp på stranda. Den siste inkarnasjonen er AAVP7A1. Den første forgjengaren var Roebling Alligator, utvikla mellom 1932 og 1937. Farten i vatnet var først omlag 4 km/h, noko som var lite praktisk. Med større motorar gjekk det litt fortare, og etterfølgjaren Crocodile kom i 1940 og kunne nå omlag 15 km/h i vatn og 40 km/h på land.
LVT-1 var ein kopi av Crocodile, bortsett frå at han var laga i stål i staden for aluminium. Han var difor tyngre, og hadde litt dårlegare yteevne. Dei var ikkje væpna, og vart i byrjinga berre brukte til å føra fram forsyningar. Ved slaget om Tarawa vart panserplater bolta på og ein del .30 kaliber mitraljøser hengde på. LVT-1 var i produksjon frå 1941 til 1943.
Neste generasjon var LVT-2, i produksjon frå 1942 til 1945. Dei vart produserte i ei rekkje variantar og vart seinare oppdaterte og var i teneste til midt på 1950-talet.
Seinare kom LVT-3, LVT-4 og LVT-5, og midt på 1950-talet kom den nye LVTP5-serien. Etter den kom LVTP7, som skifta namn til AAVP7, som er den versjonen som er i teneste i dag.
[endre] Andre køyrety
Sovjetiske pansra personellkøyrety var i etterkrigstida tradisjonelt amfibiske. Dette vart hovudsakleg gjort for å letta elvekryssingar, men då Sovjetunionen oppretta marineinfanteriet sitt att i 1961 utnytta dei òg eigenskapane til køyretya. BTR-60 var i teneste frå 1961, og den nye og betre varianten BTR-60PB vart standardkøyrety for marineinfanteriet. Dette køyretyet og seinare variantar (BTR-70 og BTR-80) har åtte hjul, med styring på dei to framre akslane, både på land og i vatn. Ein vassjet sørgjer for framdrifta i vatnet. BTR-ene opererte saman med den amfibiske lette stridsvogna PT-76 i landsettingsfasen, men vart forsterka med konvensjonelle stridsvogner og andre kampkøyrety så snart som mogleg.
Ei rekkje andre lettare pansra køyrety, både i Vesten og austblokka er òg amfibiske, men dette har som regel vore for at dei skal kunna ta seg over elvar og vatn. Amfibiske upansra køyrety eksisterer òg, til dømes Hägglunds Bv206 som er i bruk mellom anna av det norske forsvaret.
[endre] Kjende amfibieavdelingar
- Infanteria de Marina (oppretta 1537)
- United States Marine Corps (stifta 1775)
- Royal Marines (stifta 1664)
- Kongelige nederlandske marinekorps (stifta 1665)
- Russisk marineinfanteri (stifta 1705)
- Amfibiekåren
[endre] Kjende amfibiske operasjonar
- Slaget om Gallipoli - allierte styrkar invaderte Gallipoli-halvøya under fyrste verdskrigen. Det heile enda i katastrofe. (1915)
- Operasjon Dynamo - tilbaketrekkinga av britiske og franske styrkar frå Dunkirk under andre verdskrigen (1940)
- Måløyraidet - britiske styrkar med norsk hjelp raida tyske installasjonar ved Måløy (1941)
- Operasjon Neptune - den allierte landgangen i Normandie, verdas største amfibieoperasjon (1944)
- Slaget om Iwo Jima - ein av dei største landgangane i Stillehavet (1945)
- Falklandskrigen - britiske styrkar tek tilbake Falklandsøyane frå Argentina, svært langt frå britiske basar (1982)
[endre] Kjelder
- James F. Dunnigan: How to make war, tredje utgåve, Quill, ISBN 0-688-12157-8
- Reader’s Companion to Military History (lese 2005-12-12 18:00)
- GlobalSecurity.org: Amphibious Operations History (lese 2005-12-12 20:00)
- Nytt fra KOF nr. 2-04: «Forskjellige typer amfibieoperasjoner»
- Nytt fra KOF nr. 4-04: «En amfibieoperasjons forskjellige faser»
Nytt fra KOF er tidsskriftet til Kystartilleriets offisersforening.