Konflikten mellom Wergeland og Welhaven
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Den litterære, politiske og personlege konflikten mellom Wergeland og Welhaven er blitt ståande som symbolet på ei brytingstid i norsk kultur på midten av 1800-talet.
Sjølv om både Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var representantar for romantikken, var det stor skilnad på diktinga deira. Wergeland skreiv Venstreromantikk medan Welhaven skreiv Høgreromantikk. Det var ikkje rart at nettopp desse to blei kontroversielle i samtida.
Dei hadde ein grunnleggjande forskjell i måten dei skrev på: Wergeland skreiv impulsive dikt i frie former. Han var framoverskuande, og ville forandra samfunnet. Samtidig ville Wergeland framheva rolla til bøndene i dei demokratiske avgjersleprosessane. Wergeland var spontan og bråkjekk, men også ofte einsam. Han skaffa seg mange fiendar over bagatellar. Wergeland meinte at den norske bondekulturen burde danna fundamentet for språket og kulturen.
Welhaven, på si side, fokuserte på andre ting. Han framheva det idylliske og harmoniserande, og arbeidde for å halda på den dominerande stillinga til embetsmannstanden i det norske kulturlivet. Han meinte òg at Norge burde basera kulturen sin på den gamle kulturarven frå dansketida. Han skreiv dikta i bunden form, i motsetnad til Wergeland. Welhaven var veltalande, grublande og stadig omsverma av vakre kvinner.
[endre] Stumpefeiden
Den kjente striden mellom desse to stormenna i norsk litteraturhistorie blei kalla «Stumpefeiden». Tidleg i 1830-årea hadde det vore eit heit ordskifte mellom høgre- og venstresida i handskrivne studentaviser. I spissen for kvar av desse gruppene stod Wergeland og Welhaven. Dei kritiserte kvarandre ved å skriva små, audmjukande «stumpar» (dikt) som dei la inn i avisen. Dette blei etter kvart ein stor offentleg debatt, og både Wergeland og Welhaven fekk mange støttespelarar. Desse grupperingane fekk bestemte namn; Wergeland si venstregruppe fekk navnet «Patriotene», (eller «Norskhedspartiet»), medan dei som støtta Welhaven kalte seg for «Intelligentspartiet».
I 1830 gav Wergeland ut diktsamlinga Skabelsen, mennesket og Messias. Her skreiv Wergeland om kjærleik og religion, men han skreiv på ein måte som provoserte Welhaven. Wergeland skreiv i samlinga mellom anna om ei kvinne og ein bukk som hadde sex, samstundes som han skildra Jesus som eit vanleg menneske. Dette gjekk imot alt Welhaven stod for, ettersom han var for det idylliske og harmoniske, og sette den gamle historien høgt. Som svar skreiv Welhaven eit innlegg i avisa der han skulda Wergeland for ikkje å følga den klassisistiske måten å skriva dikt på. Som svar skreiv far til Wergeland eit motinnlegg som forsvarte diktsamlinga til sonen. Litt senere gav Welhaven ut ei bok der han kritiserte Wergeland vidare.
Stumpefeiden toppa seg i 1838 då Wergeland klarte å sette opp stykket Campbellerne på Christiania Theater. Som ein reaksjon på dette, mobiliserte Intelligenspartiet seg, og starta ein massiv pipekonsert som førte til at stykket måtte avlysast. Det heile ende med eit masseslagsmål mellom dei to rivaliserande partane. Etter dette blei det ikkje utkjempa fleire offentlege feider mellom Wergeland og Welhaven. Begge konsentrerte seg om sin eigen litteratur.
[endre] Camilla Collett
Men det som antagelig opprørte Wergeland mest, var forhaldet mellom søster hans, Camilla, og Welhaven. Camilla var djupt forelska i erkefienden til broren, og dette gjorde situasjonen svært vanskeleg. For Wergeland var dette forhaldet eit stort slag, og det forsterka hatet hans til Welhaven og alt det han stod for. Det gjekk etter kvart opp for Camilla at Welhaven verken ville eller kunne få henne, og i 1839 blei ho trulova med Peter Jonas Collett.